Omdømmekrise for politietaten

22.juli kommisjonen har avsagt sin dom. Og den virker være solid og velbegrunnet. Ulik mange andre granskinger, ser det ut til at kravet om kontradiskjon og ikke minst solid "bevisføring" er gjennomført. Det gjør jo at kommisjonens konklusjoner blir forsterket og presenterer "sannheten". Politidirektøren og politietaten er totalt avkledd i denne uka. Først gjennom kommisjonens avdekking av total mangel på ledelse, organisering og holdninger. Det er en side av saken. Men de blottlegger også en total mangel på forståelse av hvordan man takler en omdømmekrise. Og det er alvorlig. I store omdømmekriser vil kravet om å ta ansvar komme fort. Som regel er det slik at kravet kommer, ikke som en følge av hva man har gjort i selve saken, men som en følge av hvordan man har taklet krisen. Politidirektør Mæland framstår for meg som en annerledes politisjef og leder. Jeg hører hva hans budskap er i det offentlige rom - hvor det er helt tydelig at dette er innlærte formuleringer drillet inn av pr-rådgivere for å dempe konsekvensene av den kritikken som har kommet. Det er overtydelig at man skal beskytte omdømme til enkelte tjenestemenn;for de feil og mangler som er avdekket i rapporten og ikke minst avvik fra politiets egenrapport. Man erkjenner, men samtidig forsvarer man. Det er å skape en større omdømmekrise enn hva som faktum faktisk legger til grunn. En av de farligste måtene å takle slike kriser på, er arroganse. Vi ser det i Sønderlands måte å takle krisen på, vi ser det i tidligere politidirektør Killengren's måte å svare på. Og vi ser det tidvis hos nåværende politidirektør. De oppfører seg arrogant, de bortforklarer og de snakker tidvis usant. Når de blir presset, bruker de hersketeknikker. Da må de forstå at omdømmekrisen forverres. Krisen forsterkes kraftig, og pressen vil fortsatt jage til de får et resultat. Når man er i maktposisjon, er det lett å tenke at det er ikke pressen som skal styre min og min organisasjons agenda. Det er ikke pressen som avskjediger ledere. Derfor fortsetter jeg å opptre som jeg gjør - fordi jeg vet hva som er sannheten. Denne skråsikkerheten på egen posisjon og makt er kanskje noe av det som er farligst i en omdømmekrise. For makten, tillitten og omdømme er det ikke en selv som bestemmer. Den er det omgivelsene som bestemmer. Og når man utfordrer omgivelsen og den offentlige opinion - da vil resultatet være gitt.

Det er min mening at selve kommunisjonsrapporten ikke gir grunnlag for å kreve politidirektørens avgang. Men den håndtering som direktoratet har hatt av omdømmekrisen, konsekvensene av rapporten - den står til stryk. Og for det har politidirektøren ansvar.