Det er en kjent sak at likestilling ikke har fått satt seg på Sørlandet. Tradisjonelle kjønnsroller finner du her sørpå i større grad enn i andre landsdeler. Når så dette blir påpekt fra forskerhold, går museumsvokterne ut med en gang og skal ha det til at dette handler om folks frie valg. Fritt valg - for hvem ?
Igjen har vi fått en forskningsrapport som sier at menn på Sørlandet er mer tradisjonelle enn landsgjennomsnittet. Han er familiemann i ledige stunder, ellers sørger han for at pengene strømmer inn slik at mor kan ta det rolig og velge et liv uten stress for seg og barna. Slik blir det altså framstilt i Fædrelandsvennen 21.juni 2010.
Når så Valerie Kubens (journalist i Fædrelandsvennen) får dette til å lyde som et fritt valg som ingen har noe med, da lurer jeg på hvor hun har vært de siste 50 årene. Selvsagt skal vi som gode liberalister dyrke individets rett til selv å velge. Men hvem er det som velger for hvem? Den dagen det er et reelt valg å være hjemme med barna - både for far og for mor - da først kan vi snakke om en rett til å velge. Slik det idag står til, er det far som velger å være deltidspappa på Sørlandet. Når han bare får inn den neste millionen. Og det skal kvinnene bare leve med ? Da sier hun kanskje farvel til utdanning, til jobb, karriere og så etter noen år kan hun jo begynne å jobbe deltid - slik at gubben kan få strøket skjortene sine fortsatt. Fordi mor og barn skal unngå stress.
Vi må få øynene opp for at likestilling ikke handler om noens rett til å velge, mens andre må ta konsekvensen på egen kappe.
Valerie Kubsen skriver: - Å la være å benytte barnehage dreier seg altså om retten til å velge en annen måte å leve på enn storsamfunnet "dikterer".
Og det skal være et opprør mot storsamfunnets stress, mas og jag.
Jeg skulle ønske at også de 7000 norske barna som ikke går i barnehage kan få oppleve hva det vil si å gå i barnehage. De mister noe vitalt i samhandlng, sosialisering og ikke minst grensesetting. Vi ser hvor viktig barnehage er for integrering av innvandrere, det er ikke mye annerledes for etniske nordmenn. Det er jo faktisk slik at vi lever i et storsamfunn. Og i det må vi lære å forholde oss til noen rammer.
La oss oppfordre alle til å ta selvstendige valg på egne vegne og ikke på andres premisser.
tirsdag 22. juni 2010
søndag 6. juni 2010
Sørlandsk dannelse og tjenestepiker på Frogner
Levekårsundersøkelsene viser at Sørlandet har noen utfordringer på kvalitetssiden jamført med andre landsdeler. Dette har vært dokumentert i flere undersøkelser gjennom flere år. Det er vanskelig å ta inn over seg det faktum, at landsdelen som anses av oss selv som Norges vakreste sted å vokse opp -har utfordringer. Men det skulle da bare mangle.
Når så en forskningsrapport fra UiA konkluderer med at lederskap på Sørlandet er utydelig, svakt og lite konfronterende - får det Agderrådets engasjerte rådgiver til å skrive en kronikk om dannelse og høflighet som ryster meg langt inn i sjelen. Det blir bare for dumt og uttale at dannelsen og forsiktigheten til sørlendingene gjør at velsituerte familier på Frogner ønsket sørlandspiger til sitt tjenerskap. Og at dette skulle være et kvalitetsstempel på vår moral og tone. Herrejemini - hvor trangsynt kan man være.
Skal man drive med kommunikasjon er det viktig å vite forskjellen på der kommunikasjon kan skape en bro over et gap mellom ønsket oppfatning og faktisk omdømme. Her bommer jo Agderrådets prosjektleder totalt på målet. Og så begynner han å snakke om kvaliteter på det sørlandske næringsliv og forsvarer den passive holdning ledere har til synlighet, tydelighet og ikke minst å stå for noe - utover seg selv. Men dette er jo kvalitetssvakheter ved Sørlandet som det vil ta lang tid å endre. Kvalitet endres heller ikke ved kommunikasjon - det endres ved engasjement på helt andre arenaer.
Det har ikke prosjektlederen forstått - og synd er det. For de 3 millionenen Agderrådet har bevilget til å få Sørlandet på kartet - ser ut til å bli brukt på å forsvare sørlendingenes rett til å være som de er. Hvorfor skal man bruke penger på å bekrefte forrige århundres moral og dannelse?
Nei, la tjenestepiger være tjenestepiger og pek på mulighetene framover i tid - i en endringens tid. Det er de fleste opptatt av og det er vi faktisk gode på.
Når så en forskningsrapport fra UiA konkluderer med at lederskap på Sørlandet er utydelig, svakt og lite konfronterende - får det Agderrådets engasjerte rådgiver til å skrive en kronikk om dannelse og høflighet som ryster meg langt inn i sjelen. Det blir bare for dumt og uttale at dannelsen og forsiktigheten til sørlendingene gjør at velsituerte familier på Frogner ønsket sørlandspiger til sitt tjenerskap. Og at dette skulle være et kvalitetsstempel på vår moral og tone. Herrejemini - hvor trangsynt kan man være.
Skal man drive med kommunikasjon er det viktig å vite forskjellen på der kommunikasjon kan skape en bro over et gap mellom ønsket oppfatning og faktisk omdømme. Her bommer jo Agderrådets prosjektleder totalt på målet. Og så begynner han å snakke om kvaliteter på det sørlandske næringsliv og forsvarer den passive holdning ledere har til synlighet, tydelighet og ikke minst å stå for noe - utover seg selv. Men dette er jo kvalitetssvakheter ved Sørlandet som det vil ta lang tid å endre. Kvalitet endres heller ikke ved kommunikasjon - det endres ved engasjement på helt andre arenaer.
Det har ikke prosjektlederen forstått - og synd er det. For de 3 millionenen Agderrådet har bevilget til å få Sørlandet på kartet - ser ut til å bli brukt på å forsvare sørlendingenes rett til å være som de er. Hvorfor skal man bruke penger på å bekrefte forrige århundres moral og dannelse?
Nei, la tjenestepiger være tjenestepiger og pek på mulighetene framover i tid - i en endringens tid. Det er de fleste opptatt av og det er vi faktisk gode på.
fredag 26. mars 2010
Arrogante byråkrater og omdømme
La det være sagt med en gang, jeg har stor respekt for den jobben som mange medarbeiere i det offentlige gjør. Men noen ganger undres jeg over at de lever så totalt uten kontakt med folks oppfatning, eller sagt med et annet ord: omdømme. Jeg kaller det "boblekommunikasjon"; kommunikasjon som er skapt i en tilværelse hvor omverden ikke eksisterer.
Her i Kristiansand har vi sett noen lærerike eksempler i det siste. Alle er hentet fra det offentlige - og alle beviser at omdømmebygging ikke alltid står øverst på dagsorden. Eller for å si det på en annen måte - ikke alle lever etter sin etat eller bedrifts verdier. Og det er vel kjernen, at de verdiene man ønsker å bygge omdømme på, undergraves av medarbeideres handlinger. Man lever ikke som man lærer.
Kristiansand Havn tapte i tingretten og får skikkelig juling i pressen og i det politiske miljø. I første runde glemmer man at det finnes en verden utenfor sin egen - som må forstå hvorfor Kristiansand Havn ikke tillater at et ferjerederi får seile fra havna i 3 måneder i året. Folk flest ser dette som et forsøk fra Kristiansand Havn på å beskytte Color Line og dermed hindre konkurranse.
Etter en tid forstår Havna at retorikken må endres og ikke minst man må begynne å kommunisere med omverden på en annen måte. Fakta må fram slik at folk flest oppfatter budskapet og at det er forståelig. Man jobber med krisekommunikasjon.
Slutten på denne historien er ennå ikke skrevet, men Kristiansand Havn får i alle fall mulighet til å prøve sin sak i lagmannsretten. Det var ikke gitt i første runde.
Så smeller det i Cultiva - de har blitt kraftig irettesatt av Stiftelsestilsynet for sine økonomisk bidrag til kommunen og det nye kulturhuset Kilden. I og for seg ikke spesielt kontroversielt, men enhver som har litt kompetanse på Stiftelsesloven reagerer på måten Cultiva har fått dette til . Uten tvil en kreativ løsning for å omgå stiftelsesloven klare retningslinjer om at stifter ikke skal ha tilgang til stiftelsens penger, og der man har sørget for å få ryggdekning ved selv å engasjere jurister som støtter måten å gjøre dette på.
Cultiva oppfattes av mange som arrogante,og klarer aldri å få på plass en opinion som forstår handlingen. Tvert i mot forsterkes inntrykket av at dette er bukken som passer havresekken og at det er samrøre mellom stifter (Kristiansand kommune) og stiftelsens ledelse. Når da ordføreren ikke ser at dette er et problem, men tvert i mot går til angrep på Stiftelsestilsynet, da bidrar han til å forringe omdømme. Og ikke bare sitt eget, men kommunens og Cultivas omdømme.
Det jeg oppfatter som god strategi hos Cultiva, er at dagens styreleder har tatt støyten fordi han rett og slett ikke har hatt noe med den kritiske tildelingen å gjøre. Og han har gjennom det, skjermet ledelsen i Cultiva på en forbilledlig måte. Men tiltroen til Cultivas uavhengighet og verdier, er satt under press.
Så har vi Helse- og sosialdirektøren som klager på en folkevalgt som tar opp enkeltsaker i bystyret. Saken gjelder klart direktørens ansvarsområde. Det direktøren glemmer er at han faktisk er en public servant- altså en tjener for folket. Er det da hans rett å klage på en folkevalgt som taler sine velgeres sak ? Selv om man er politisk uenig med den folkevalgte, ser man jo at byråkraten her utsetter sitt omdømme for stor risiko. Fordi han faktisk handler i strid med sitt oppdrag og de verdier et slikt oppdrag krever av ham.
I dagens Fædrelandsvennen er det et oppslag om at Agder Energi stopper en jubileumsbok fordi de ikke liker vinklingen som boken har om lederkrisen i 2005/2006. I og for seg er vel dette ikke så spesielt, men tross alt var lederkrisen i selskapet en stor sak - som har påvirket selskapet på både godt og ondt.
Dagens oppslag etterlater et inntrykk av at dagens konsernledelse ikke ønsker å få fram et mer nyansert bilde av hva som skjedde. Det skapes et inntrykk av at man ønsker å skjule noe. Rett eller feil - dette er ikke god omdømmebygging for et selskapet som må være troverdig og åpen.
Og så forsvarer man seg med at dette skal være et jubileumsskrift, hvor man ønsker å gi glansbilde av selskapet.
Agder Energi er eid av staten via Statkraft og av kommunene på Agder. Man bør forvente at selskapet omgås den objektive sannhet med mer ydmykhet og ikke med holdninger som skaper inntrykk av sensur. Et offentlig eid selskap må ha en ryggmargsrefeks som sier åpenhet.
Hvorfor skriver jeg så om dette ? Jo fordi vi vil jo så gjerne bygge omdømme. All vår kommunikasjon - både fra kommunikasjonsavdelingene eller markedsførere skal bygge et langsiktig omdømme for våre bedrifter. Vi jobber ut viktige verdier som skal gjennomsyre selskapet, vi definerer hvordan det etterlatte inntrykket skal være, vi måler merkevareverdi og kundetilfredshet.Vi legger masse penger i å skape et positivt inntrykk av vår bedrift. Men så feiles det kapitalt når vi utfordres - når vi selv må stå til ansvar for våre handlinger. Da vil vi ikke ha oppmerksomhet. Og vi begynner å omgå fakta på en måte som avslører at våre verdier ikke står til troende.
Det er konsekvensen av å ikke ta merkevarebygging på alvor. Og det etterlater et inntrykk hos meg som sier at dette ser ut til å være en egenskap hos noen av våre ledere i Kristiansand. Jeg håper jo for all del at det ikke er slik, men er det slik, da er det på tide å ta et oppgjør med arrogansen.
Jeg sier med Klaus Hagerup: Det er veldig bra med ansvar, så lenge det ikke er mitt.
Her i Kristiansand har vi sett noen lærerike eksempler i det siste. Alle er hentet fra det offentlige - og alle beviser at omdømmebygging ikke alltid står øverst på dagsorden. Eller for å si det på en annen måte - ikke alle lever etter sin etat eller bedrifts verdier. Og det er vel kjernen, at de verdiene man ønsker å bygge omdømme på, undergraves av medarbeideres handlinger. Man lever ikke som man lærer.
Kristiansand Havn tapte i tingretten og får skikkelig juling i pressen og i det politiske miljø. I første runde glemmer man at det finnes en verden utenfor sin egen - som må forstå hvorfor Kristiansand Havn ikke tillater at et ferjerederi får seile fra havna i 3 måneder i året. Folk flest ser dette som et forsøk fra Kristiansand Havn på å beskytte Color Line og dermed hindre konkurranse.
Etter en tid forstår Havna at retorikken må endres og ikke minst man må begynne å kommunisere med omverden på en annen måte. Fakta må fram slik at folk flest oppfatter budskapet og at det er forståelig. Man jobber med krisekommunikasjon.
Slutten på denne historien er ennå ikke skrevet, men Kristiansand Havn får i alle fall mulighet til å prøve sin sak i lagmannsretten. Det var ikke gitt i første runde.
Så smeller det i Cultiva - de har blitt kraftig irettesatt av Stiftelsestilsynet for sine økonomisk bidrag til kommunen og det nye kulturhuset Kilden. I og for seg ikke spesielt kontroversielt, men enhver som har litt kompetanse på Stiftelsesloven reagerer på måten Cultiva har fått dette til . Uten tvil en kreativ løsning for å omgå stiftelsesloven klare retningslinjer om at stifter ikke skal ha tilgang til stiftelsens penger, og der man har sørget for å få ryggdekning ved selv å engasjere jurister som støtter måten å gjøre dette på.
Cultiva oppfattes av mange som arrogante,og klarer aldri å få på plass en opinion som forstår handlingen. Tvert i mot forsterkes inntrykket av at dette er bukken som passer havresekken og at det er samrøre mellom stifter (Kristiansand kommune) og stiftelsens ledelse. Når da ordføreren ikke ser at dette er et problem, men tvert i mot går til angrep på Stiftelsestilsynet, da bidrar han til å forringe omdømme. Og ikke bare sitt eget, men kommunens og Cultivas omdømme.
Det jeg oppfatter som god strategi hos Cultiva, er at dagens styreleder har tatt støyten fordi han rett og slett ikke har hatt noe med den kritiske tildelingen å gjøre. Og han har gjennom det, skjermet ledelsen i Cultiva på en forbilledlig måte. Men tiltroen til Cultivas uavhengighet og verdier, er satt under press.
Så har vi Helse- og sosialdirektøren som klager på en folkevalgt som tar opp enkeltsaker i bystyret. Saken gjelder klart direktørens ansvarsområde. Det direktøren glemmer er at han faktisk er en public servant- altså en tjener for folket. Er det da hans rett å klage på en folkevalgt som taler sine velgeres sak ? Selv om man er politisk uenig med den folkevalgte, ser man jo at byråkraten her utsetter sitt omdømme for stor risiko. Fordi han faktisk handler i strid med sitt oppdrag og de verdier et slikt oppdrag krever av ham.
I dagens Fædrelandsvennen er det et oppslag om at Agder Energi stopper en jubileumsbok fordi de ikke liker vinklingen som boken har om lederkrisen i 2005/2006. I og for seg er vel dette ikke så spesielt, men tross alt var lederkrisen i selskapet en stor sak - som har påvirket selskapet på både godt og ondt.
Dagens oppslag etterlater et inntrykk av at dagens konsernledelse ikke ønsker å få fram et mer nyansert bilde av hva som skjedde. Det skapes et inntrykk av at man ønsker å skjule noe. Rett eller feil - dette er ikke god omdømmebygging for et selskapet som må være troverdig og åpen.
Og så forsvarer man seg med at dette skal være et jubileumsskrift, hvor man ønsker å gi glansbilde av selskapet.
Agder Energi er eid av staten via Statkraft og av kommunene på Agder. Man bør forvente at selskapet omgås den objektive sannhet med mer ydmykhet og ikke med holdninger som skaper inntrykk av sensur. Et offentlig eid selskap må ha en ryggmargsrefeks som sier åpenhet.
Hvorfor skriver jeg så om dette ? Jo fordi vi vil jo så gjerne bygge omdømme. All vår kommunikasjon - både fra kommunikasjonsavdelingene eller markedsførere skal bygge et langsiktig omdømme for våre bedrifter. Vi jobber ut viktige verdier som skal gjennomsyre selskapet, vi definerer hvordan det etterlatte inntrykket skal være, vi måler merkevareverdi og kundetilfredshet.Vi legger masse penger i å skape et positivt inntrykk av vår bedrift. Men så feiles det kapitalt når vi utfordres - når vi selv må stå til ansvar for våre handlinger. Da vil vi ikke ha oppmerksomhet. Og vi begynner å omgå fakta på en måte som avslører at våre verdier ikke står til troende.
Det er konsekvensen av å ikke ta merkevarebygging på alvor. Og det etterlater et inntrykk hos meg som sier at dette ser ut til å være en egenskap hos noen av våre ledere i Kristiansand. Jeg håper jo for all del at det ikke er slik, men er det slik, da er det på tide å ta et oppgjør med arrogansen.
Jeg sier med Klaus Hagerup: Det er veldig bra med ansvar, så lenge det ikke er mitt.
lørdag 30. januar 2010
Hvordan finne mening i det du gjør?
Det er avslørt tildels graverende eksempler på meningsløshet de siste dagene. Sykehussaken i Akershus, stenging av fødeavdelingen på Kongsberg Sykehus, NSB's totale kolaps og fraskrivelse av alt ansvar. Dette er ganske spesielt å se på fra utsiden. Hva er det som går galt ?
La oss se litt på et annet selskap i dype vanskeligheter: SAS. Et selskap som for noen tiår siden toppet alle kundebarometer og servicegradslister. Og så har de havnet i et uføre, der ingen ting er riktig lenger. Det er konstant kostnadskutt og nedbemanning. Mange mener at selskapet er teknisk konkurs- andre sier at det må selges til et annet selskap. Personalet er slitent, ikke fordi de begynner å dra på årene, men fordi det ikke finnes mening i det de gjør. Uansett blir det galt og nedbemanning truer. Man blir jo ikke glad av slikt.
Under glansperioden sto Janne Carlsson på barikadene. Han delegerte makt, og ga mening til hver eneste ansatt i Sas. Han gjorde mye annet rart også, men for hver enkelt medarbeider ble dette en meningsfull jobb. I dag er det slik at når Steinar fra Stormberg ber om et glass vann på sin 7000 kroners tur til Nord Norge får han til svar at de ikke får lov til servere vann til passasjerene. Ser du tegningen- kontrollerne har overtatt styringen helt. Og medarbeidere blir ikke medarbeidere, de blir bare arbeidere som utfører etter instruks fra kontrollerne.
Hva er meningen med sykehusene våre ? Er det å sørge for at budsjettet skal holdes ? Eller er det en annen mening med å jobbe på sykehus? Hvorfor er det legenes problem at budsjettet sprekker fordi man har gjort flere pasienter friske enn budsjettert ? Da forsvinner også meningen med jobben - og man blir en kontroller når man egentlig er kirurg. Da blir man ikke medarbeider, men arbeider som følger retningslinjene fra kontrolleren. Og da trikses det plutselig for å tjene litt ekstra på kort sikt, mens hele omdømmeverdien forsvinner i kritisk journalistikk.
NSB er også kommet i en fase der de har gitt opp. Når konsernsjefen sier at det tar 30 år å fikse opp i det totale togkaos i hovedstaden, da har han etter min mening signert sin egen oppsigelse. Det skal ikke være mulig å så totalt si at styret og generalforsamlingen har gjort så at jeg ikke kan gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre. Da må du faktisk ta konsekvensen av det og gå.
Igjen ligger et NSB med knekt omdømme og medarbeidere som nesten ikke orker mer. De er blitt arbeidere som gjør det de får beskjed om av kontrollerne. Intet mer, intet mindre.
Hva vil jeg så med dette? Jo markedsføring og omdømmeforvaltning handler også om personalbehandling, medarbeideransvar og lederansvaret det er å gi medarbeidere mening i sin jobb.
Når ledelsen feiler kapitalt i å delegere ansvar og myndighet til sine first line officers, da har de feilet som ledere. Det finnes ikke den arbeider i verden som tar en beslutning uten at det er ønskelig at han faktisk skal ta avgjørelser og at det er backet fra ledelsen. Det betyr også at bedriften må ha en kultur for å akseptere feil. Det må være lov å gjøre feil.
I kontrollernes verden er det ikke viktig å gjøre de riktige tingene, det handler bare om å gjøre tingene rett.
La oss se litt på et annet selskap i dype vanskeligheter: SAS. Et selskap som for noen tiår siden toppet alle kundebarometer og servicegradslister. Og så har de havnet i et uføre, der ingen ting er riktig lenger. Det er konstant kostnadskutt og nedbemanning. Mange mener at selskapet er teknisk konkurs- andre sier at det må selges til et annet selskap. Personalet er slitent, ikke fordi de begynner å dra på årene, men fordi det ikke finnes mening i det de gjør. Uansett blir det galt og nedbemanning truer. Man blir jo ikke glad av slikt.
Under glansperioden sto Janne Carlsson på barikadene. Han delegerte makt, og ga mening til hver eneste ansatt i Sas. Han gjorde mye annet rart også, men for hver enkelt medarbeider ble dette en meningsfull jobb. I dag er det slik at når Steinar fra Stormberg ber om et glass vann på sin 7000 kroners tur til Nord Norge får han til svar at de ikke får lov til servere vann til passasjerene. Ser du tegningen- kontrollerne har overtatt styringen helt. Og medarbeidere blir ikke medarbeidere, de blir bare arbeidere som utfører etter instruks fra kontrollerne.
Hva er meningen med sykehusene våre ? Er det å sørge for at budsjettet skal holdes ? Eller er det en annen mening med å jobbe på sykehus? Hvorfor er det legenes problem at budsjettet sprekker fordi man har gjort flere pasienter friske enn budsjettert ? Da forsvinner også meningen med jobben - og man blir en kontroller når man egentlig er kirurg. Da blir man ikke medarbeider, men arbeider som følger retningslinjene fra kontrolleren. Og da trikses det plutselig for å tjene litt ekstra på kort sikt, mens hele omdømmeverdien forsvinner i kritisk journalistikk.
NSB er også kommet i en fase der de har gitt opp. Når konsernsjefen sier at det tar 30 år å fikse opp i det totale togkaos i hovedstaden, da har han etter min mening signert sin egen oppsigelse. Det skal ikke være mulig å så totalt si at styret og generalforsamlingen har gjort så at jeg ikke kan gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre. Da må du faktisk ta konsekvensen av det og gå.
Igjen ligger et NSB med knekt omdømme og medarbeidere som nesten ikke orker mer. De er blitt arbeidere som gjør det de får beskjed om av kontrollerne. Intet mer, intet mindre.
Hva vil jeg så med dette? Jo markedsføring og omdømmeforvaltning handler også om personalbehandling, medarbeideransvar og lederansvaret det er å gi medarbeidere mening i sin jobb.
Når ledelsen feiler kapitalt i å delegere ansvar og myndighet til sine first line officers, da har de feilet som ledere. Det finnes ikke den arbeider i verden som tar en beslutning uten at det er ønskelig at han faktisk skal ta avgjørelser og at det er backet fra ledelsen. Det betyr også at bedriften må ha en kultur for å akseptere feil. Det må være lov å gjøre feil.
I kontrollernes verden er det ikke viktig å gjøre de riktige tingene, det handler bare om å gjøre tingene rett.
søndag 24. januar 2010
Likestilling på Sørlandet
Det har vært fokus på likestilling på Sørlandet i Fædrelandsvennen de siste dagene. En merkelig sammenblanding av muligheter, gammelt grums og forsvar av det som påstås være individets frihet.
Faktisk har vi ganske mange toppledere i offentlige stillinger på Sørlandet. Fylkesmann, Fylkesrådmann, Politimester, NHO direktør, organisasjonsdirektør på sykehuset etc. Og det er jo selvsagt veldig bra. Female Future gir kvinner identitet og kompetanse til å se egne muligheter.
Men hovedproblemet er jo at alle disse kvinnelige lederne er tett på usynlige. Når var Fylkesrådmannen fremme i media sist? Eller Politimesteren? Jo de stiller opp når de må - men skal de være forbilder må de jo gå foran hele tiden.
Og når journalisten i Fædrelandsvennen helt klart har holdninger som forsvarer kvinners "rett" til selv å velge, da sliter regionen med å få fram et budskap til de unge kvinnene: Ta ansvar for deg selv og din egen livssituasjon. La ikke familieliv og gammel kulturarv gjøre at du tror valget om å være hjemme er bare et valg du kan ta. Det er alltid en til som kan være hjemme. Og når vi har et lederskap som ser på kvinners muligheter som et spørsmål om de kan reise eller ikke, da forstår vi jo at holdningene må endres. Men kvinnene selv må jo ville. Ellers blir det nytteløst. Og det er her vi sliter - det synes som mange ikke vil ta den belastningen det er å være karrieremenneske. Det er så mye mer behagelig å jobbe deltid og ta hoveddelen av hjemmets arbeidsoppgaver. Hvorfor er det slik ?
Faktisk har vi ganske mange toppledere i offentlige stillinger på Sørlandet. Fylkesmann, Fylkesrådmann, Politimester, NHO direktør, organisasjonsdirektør på sykehuset etc. Og det er jo selvsagt veldig bra. Female Future gir kvinner identitet og kompetanse til å se egne muligheter.
Men hovedproblemet er jo at alle disse kvinnelige lederne er tett på usynlige. Når var Fylkesrådmannen fremme i media sist? Eller Politimesteren? Jo de stiller opp når de må - men skal de være forbilder må de jo gå foran hele tiden.
Og når journalisten i Fædrelandsvennen helt klart har holdninger som forsvarer kvinners "rett" til selv å velge, da sliter regionen med å få fram et budskap til de unge kvinnene: Ta ansvar for deg selv og din egen livssituasjon. La ikke familieliv og gammel kulturarv gjøre at du tror valget om å være hjemme er bare et valg du kan ta. Det er alltid en til som kan være hjemme. Og når vi har et lederskap som ser på kvinners muligheter som et spørsmål om de kan reise eller ikke, da forstår vi jo at holdningene må endres. Men kvinnene selv må jo ville. Ellers blir det nytteløst. Og det er her vi sliter - det synes som mange ikke vil ta den belastningen det er å være karrieremenneske. Det er så mye mer behagelig å jobbe deltid og ta hoveddelen av hjemmets arbeidsoppgaver. Hvorfor er det slik ?
søndag 6. desember 2009
Norges Næringsby 2009 - Kapital kårer "best in business" Kristiansand nr. 2
Kristiansand kommer på 2.plass,etter Porsgrunn, i denne kåringen Arendal på en fantastisk 4de plass ( opp fra 37). Også Lillesand og Grimstad henger med plant de 21 beste byene (av 92).
Kriteriene er mange : - Vår rangeringsmodell tar ikke stilling til politiske veigvalg. Vi måler rett og slett resultatene av de grep lokale rammegivere og det lokale næringsliv tar. Kåringen sier dermed noe om hvilke byer som lykkes og hvilke om mislykkes i sin næringsutvikling, sier Kjell-Ola Kleiven i Bisnode.(Dun& Bradstreet)
Når en legger dette til som et faktum i omdømmebedømmelse av Sørlandet, kan vi konkludere med at Sørlandet er i framvekst. I alle fall bedømt på de kriteria som denne kåringen legger til grunn. Med unntak av Lillesand og Farsund, har alle byene på Sørlandet klatret opp i posisjon.
Dette er gledelige tall for Sørlandet, og må umiddelbart manifisteres i vår kommunikasjon som landsdel. Her må det hamres !!!!
Vi har mye å være stolte av på Sørlandet.
onsdag 2. desember 2009
Ødelegger Hellstrøm for rekruttering til restaurantfaget?
De siste dagene har det utspilt seg en debatt mellom ulike lederskoler innenfor restaurantfaget i Norge. Bent Stiansen som er chef på Statholdergaarden beskylder Eivind Hellstrøm (Bagatelle) for å være med å ødelegge for rekrutteringen til kokkefaget og til servitørfaget. Debatten er i gang, men ofte med et noe feil utgangspunkt synes jeg.
Rekruttering til kokk- og servitørfag er utfordrende. Det som synes klart er at restaurantbransjens omdømme ikke er spesielt bra hos utdanningssøkende ungdommer. Men spørsmålet er om dette handler om hvordan ledere opptrer på tv eller om det handler om andre ting i bransjen. Restaurantbransjen har et variabelt omdømme eller rykte. Det er et faktum at kokk-og servitørfaget har noen utfordringer som bransjen må ta på alvor. Ubekvem arbeidstid, helgejobbing, kveldsjobbing, stress og mas. Det er påvist at folk innen dette faget har lavets gjennomsnittsalder i befolkningen.
Jeg tror at mange unge ikke har problemer med å jobbe til ulike tider av døgnet, om bare arbeidsoppgavene er utfordrende, stimulerende og gir mening. Og det er kanskje her jeg tror Hellstrøm har et poeng - de stedene han besøker har ikke lykkes. Ellers hadde de jo ikke søkt om å bli med i TV serien. Men samtidig sliter han med å få ledelse og medarbeidere til å forstå krisen. Han må altså få fram en kriseforståelse hos alle. Og det er jo alltid utgangspunktet for endring: Å forstå at man ikke kan fortsette som man alltid har gjort. Uten en slik forståelse er det umulig å få til endring. Så kan man gjerne kritisere Hellstrøm for form noen ganger. Men vi må huske at dette er underholdning, og at det forsterkes i klipping av et program.
Hellstrøms fokus på å gi mening synes jeg er spennende. Han påpeker kvalitet som det viktigste parameter for å få opp driften av de restaurantene han besøker. Han fokuserer også på stedets egenart og ikke minst hvordan restauranten kan ta en posisjon i sitt nærmiljø. Hvis alle spisesteder jobber med biffsnadder og pizza, da er det sannsynlig at det er en posisjon som er ledig og som kan gi restauranten et annet omdømme.
Det er ikke mange stjernekokker i Norge, men vi har lykkes med å få fram noen enere som gjør det veldig bra i internasjonele sammenhenger. Typisk for de alle er viljen til endring, råvarekvalitet og kreativitet. Disse stjernekokkene er med på å bygge et godt omdømme for Norge som matnasjon.
Samtidig skal man ikke stikke under stol at mange restauranter ikke leverer i forhold til forventningene. Jeg tror at mangel på mening, visjon og profil ofte er årsaken. Og det er disse stedene som ødelegger for bransjens rykte. Da blir kokkefaget uten stolthet, det blir en jobb for å hente lønn. Da sliter vi mer med rekruttering og omdømme - langt utover det som Hellstrøm klarer å få til i sine programmer.
Rekruttering til kokk- og servitørfag er utfordrende. Det som synes klart er at restaurantbransjens omdømme ikke er spesielt bra hos utdanningssøkende ungdommer. Men spørsmålet er om dette handler om hvordan ledere opptrer på tv eller om det handler om andre ting i bransjen. Restaurantbransjen har et variabelt omdømme eller rykte. Det er et faktum at kokk-og servitørfaget har noen utfordringer som bransjen må ta på alvor. Ubekvem arbeidstid, helgejobbing, kveldsjobbing, stress og mas. Det er påvist at folk innen dette faget har lavets gjennomsnittsalder i befolkningen.
Jeg tror at mange unge ikke har problemer med å jobbe til ulike tider av døgnet, om bare arbeidsoppgavene er utfordrende, stimulerende og gir mening. Og det er kanskje her jeg tror Hellstrøm har et poeng - de stedene han besøker har ikke lykkes. Ellers hadde de jo ikke søkt om å bli med i TV serien. Men samtidig sliter han med å få ledelse og medarbeidere til å forstå krisen. Han må altså få fram en kriseforståelse hos alle. Og det er jo alltid utgangspunktet for endring: Å forstå at man ikke kan fortsette som man alltid har gjort. Uten en slik forståelse er det umulig å få til endring. Så kan man gjerne kritisere Hellstrøm for form noen ganger. Men vi må huske at dette er underholdning, og at det forsterkes i klipping av et program.
Hellstrøms fokus på å gi mening synes jeg er spennende. Han påpeker kvalitet som det viktigste parameter for å få opp driften av de restaurantene han besøker. Han fokuserer også på stedets egenart og ikke minst hvordan restauranten kan ta en posisjon i sitt nærmiljø. Hvis alle spisesteder jobber med biffsnadder og pizza, da er det sannsynlig at det er en posisjon som er ledig og som kan gi restauranten et annet omdømme.
Det er ikke mange stjernekokker i Norge, men vi har lykkes med å få fram noen enere som gjør det veldig bra i internasjonele sammenhenger. Typisk for de alle er viljen til endring, råvarekvalitet og kreativitet. Disse stjernekokkene er med på å bygge et godt omdømme for Norge som matnasjon.
Samtidig skal man ikke stikke under stol at mange restauranter ikke leverer i forhold til forventningene. Jeg tror at mangel på mening, visjon og profil ofte er årsaken. Og det er disse stedene som ødelegger for bransjens rykte. Da blir kokkefaget uten stolthet, det blir en jobb for å hente lønn. Da sliter vi mer med rekruttering og omdømme - langt utover det som Hellstrøm klarer å få til i sine programmer.
Foto: Anders Marthinsen (c) Skattejakt AS
Abonner på:
Innlegg (Atom)