Hvordan finne mening i det du gjør?

Det er avslørt tildels graverende eksempler på meningsløshet de siste dagene. Sykehussaken i Akershus, stenging av fødeavdelingen på Kongsberg Sykehus, NSB's totale kolaps og fraskrivelse av alt ansvar. Dette er ganske spesielt å se på fra utsiden. Hva er det som går galt ?

La oss se litt på et annet selskap i dype vanskeligheter: SAS. Et selskap som for noen tiår siden toppet alle kundebarometer og servicegradslister. Og så har de havnet i et uføre, der ingen ting er riktig lenger. Det er konstant kostnadskutt og nedbemanning. Mange mener at selskapet er teknisk konkurs- andre sier at det må selges til et annet selskap. Personalet er slitent, ikke fordi de begynner å dra på årene, men fordi det ikke finnes mening i det de gjør. Uansett blir det galt og nedbemanning truer. Man blir jo ikke glad av slikt.
Under glansperioden sto Janne Carlsson på barikadene. Han delegerte makt, og ga mening til hver eneste ansatt i Sas. Han gjorde mye annet rart også, men for hver enkelt medarbeider ble dette en meningsfull jobb. I dag er det slik at når Steinar fra Stormberg ber om et glass vann på sin 7000 kroners tur til Nord Norge får han til svar at de ikke får lov til servere vann til passasjerene. Ser du tegningen- kontrollerne har overtatt styringen helt. Og medarbeidere blir ikke medarbeidere, de blir bare arbeidere som utfører etter instruks fra kontrollerne.

Hva er meningen med sykehusene våre ? Er det å sørge for at budsjettet skal holdes ? Eller er det en annen mening med å jobbe på sykehus? Hvorfor er det legenes problem at budsjettet sprekker fordi man har gjort flere pasienter friske enn budsjettert ? Da forsvinner også meningen med jobben - og man blir en kontroller når man egentlig er kirurg. Da blir man ikke medarbeider, men arbeider som følger retningslinjene fra kontrolleren. Og da trikses det plutselig for å tjene litt ekstra på kort sikt, mens hele omdømmeverdien forsvinner i kritisk journalistikk.

NSB er også kommet i en fase der de har gitt opp. Når konsernsjefen sier at det tar 30 år å fikse opp i det totale togkaos i hovedstaden, da har han etter min mening signert sin egen oppsigelse. Det skal ikke være mulig å så totalt si at styret og generalforsamlingen har gjort så at jeg ikke kan gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre. Da må du faktisk ta konsekvensen av det og gå.
Igjen ligger et NSB med knekt omdømme og medarbeidere som nesten ikke orker mer. De er blitt arbeidere som gjør det de får beskjed om av kontrollerne. Intet mer, intet mindre.

Hva vil jeg så med dette? Jo markedsføring og omdømmeforvaltning handler også om personalbehandling, medarbeideransvar og lederansvaret det er å gi medarbeidere mening i sin jobb.
Når ledelsen feiler kapitalt i å delegere ansvar og myndighet til sine first line officers, da har de feilet som ledere. Det finnes ikke den arbeider i verden som tar en beslutning uten at det er ønskelig at han faktisk skal ta avgjørelser og at det er backet fra ledelsen. Det betyr også at bedriften må ha en kultur for å akseptere feil. Det må være lov å gjøre feil.
I kontrollernes verden er det ikke viktig å gjøre de riktige tingene, det handler bare om å gjøre tingene rett.

Likestilling på Sørlandet

Det har vært fokus på likestilling på Sørlandet i Fædrelandsvennen de siste dagene. En merkelig sammenblanding av muligheter, gammelt grums og forsvar av det som påstås være individets frihet.
Faktisk har vi ganske mange toppledere i offentlige stillinger på Sørlandet. Fylkesmann, Fylkesrådmann, Politimester, NHO direktør, organisasjonsdirektør på sykehuset etc. Og det er jo selvsagt veldig bra. Female Future gir kvinner identitet og kompetanse til å se egne muligheter.
Men hovedproblemet er jo at alle disse kvinnelige lederne er tett på usynlige. Når var Fylkesrådmannen fremme i media sist? Eller Politimesteren? Jo de stiller opp når de må - men skal de være forbilder må de jo gå foran hele tiden.

Og når journalisten i Fædrelandsvennen helt klart har holdninger som forsvarer kvinners "rett" til selv å velge, da sliter regionen med å få fram et budskap til de unge kvinnene: Ta ansvar for deg selv og din egen livssituasjon. La ikke familieliv og gammel kulturarv gjøre at du tror valget om å være hjemme er bare et valg du kan ta. Det er alltid en til som kan være hjemme. Og når vi har et lederskap som ser på kvinners muligheter som et spørsmål om de kan reise eller ikke, da forstår vi jo at holdningene må endres. Men kvinnene selv må jo ville. Ellers blir det nytteløst. Og det er her vi sliter - det synes som mange ikke vil ta den belastningen det er å være karrieremenneske. Det er så mye mer behagelig å jobbe deltid og ta hoveddelen av hjemmets arbeidsoppgaver. Hvorfor er det slik ?