Omdømmekrise for politietaten

22.juli kommisjonen har avsagt sin dom. Og den virker være solid og velbegrunnet. Ulik mange andre granskinger, ser det ut til at kravet om kontradiskjon og ikke minst solid "bevisføring" er gjennomført. Det gjør jo at kommisjonens konklusjoner blir forsterket og presenterer "sannheten". Politidirektøren og politietaten er totalt avkledd i denne uka. Først gjennom kommisjonens avdekking av total mangel på ledelse, organisering og holdninger. Det er en side av saken. Men de blottlegger også en total mangel på forståelse av hvordan man takler en omdømmekrise. Og det er alvorlig. I store omdømmekriser vil kravet om å ta ansvar komme fort. Som regel er det slik at kravet kommer, ikke som en følge av hva man har gjort i selve saken, men som en følge av hvordan man har taklet krisen. Politidirektør Mæland framstår for meg som en annerledes politisjef og leder. Jeg hører hva hans budskap er i det offentlige rom - hvor det er helt tydelig at dette er innlærte formuleringer drillet inn av pr-rådgivere for å dempe konsekvensene av den kritikken som har kommet. Det er overtydelig at man skal beskytte omdømme til enkelte tjenestemenn;for de feil og mangler som er avdekket i rapporten og ikke minst avvik fra politiets egenrapport. Man erkjenner, men samtidig forsvarer man. Det er å skape en større omdømmekrise enn hva som faktum faktisk legger til grunn. En av de farligste måtene å takle slike kriser på, er arroganse. Vi ser det i Sønderlands måte å takle krisen på, vi ser det i tidligere politidirektør Killengren's måte å svare på. Og vi ser det tidvis hos nåværende politidirektør. De oppfører seg arrogant, de bortforklarer og de snakker tidvis usant. Når de blir presset, bruker de hersketeknikker. Da må de forstå at omdømmekrisen forverres. Krisen forsterkes kraftig, og pressen vil fortsatt jage til de får et resultat. Når man er i maktposisjon, er det lett å tenke at det er ikke pressen som skal styre min og min organisasjons agenda. Det er ikke pressen som avskjediger ledere. Derfor fortsetter jeg å opptre som jeg gjør - fordi jeg vet hva som er sannheten. Denne skråsikkerheten på egen posisjon og makt er kanskje noe av det som er farligst i en omdømmekrise. For makten, tillitten og omdømme er det ikke en selv som bestemmer. Den er det omgivelsene som bestemmer. Og når man utfordrer omgivelsen og den offentlige opinion - da vil resultatet være gitt.

Det er min mening at selve kommunisjonsrapporten ikke gir grunnlag for å kreve politidirektørens avgang. Men den håndtering som direktoratet har hatt av omdømmekrisen, konsekvensene av rapporten - den står til stryk. Og for det har politidirektøren ansvar.

Agderforskning bekrefter mine mørkeste antagelser

I et oppslag i Fædrelandsvennen 18.november bekreftes det at Agderforskning har gjennomført en undersøkelse som tydelig viser at Sørlandet har et verdikonservativt syn på familie-livet. Mor skal være hjemme og far skal jobbe og tjene penger.
Mine antagelser er altså bekreftet - og vi trenger en strategi for å komme oss ut av dette.

Men har vi et politisk lederskap som kan bidra til endring? Neppe.

Les artikkelen her:http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/article809277.ece

Barnehagedebatten i Kristiansand

I dag klarte KrF kameratene å få til at barnehagedirektøren skulle gjøre en undersøkelse om hvordan barna i barnehagen har det etter 7 -8 -9 timer i barnehagen. Dette skal danne grunnlag for en bedømming av om oppvekststyret skal begrense brukstiden for barn i barnehagen og ikke minst redusere åpningstiden i barnehagene (de kommunale vel og merke).

Åpningstidene i barnehagen har vært et hett diskusjonstema i Kristiansand de siste ukene. Det startet med en budsjettdebatt i Oppvekststyret, som landet ut på et vedtak om innskrenking av åpningstiden med en halv time, og makstid for barn i barnehagen på 8 timer/dag.
Det ble selvsagt et ramaskrik i befolkningen. Og uken etter omgjorde man det samme vedtaket, uten å beslutte noe nytt.

Hvorfor interesserer dette meg så sterkt? Jeg har ingen barn i barnehage lenger, ikke har jeg barnebarn heller på noen år. Men dette er en av de viktig kvalitetstilbudene i vårt samfunn idag, og viser hvordan storsamfunnet er villig til å legge til rette for likestilling, heltidsstillinger for alle og ikke minst livskvalitet for barn og voksne med barn i småbarnsalder. Dette er langt viktigere enn akkurat åpningstiden, fordi det sender ut noen klare kvalitative signaler om hvor Kristiansand er og hvor de tenker å gå. Dette gir viktige signaler til barnefamilier som vurderer hvor de skal bosette seg her og gis mulighet til å sikre seg karrierer.

I det politiske miljø har man flere kjepphester å ri. Diskusjonen er ofte at barna har ikke godt av å være i barnehage så mye. Det er viktig at foreldrene har tid med barna, og at det av den grunn er kommunens oppgave å begrense tilbudet.
Man har til og med lurt på hvem barnehagen er til for - foreldre eller barna.
Barnehagen er selvsagt til for både barn og foreldre. Barna fordi barnehagen er et trygt sted å være, pedagogisk tilrettelagt og med stort sett flinke medarbeidere som er der for å tilfredsstiller barnas behov gjennom dagen. Det er mat, lek, søvn, fellesskap, sosial trening og læring.
Men barnehagen er også der for at foreldre skal kunne ha et godt sted å levere barna sine, mens de selv er på jobb. I en større politisk sammenheng, kan det ikke være tvil om at barnehagetilbudet er med på å sikre likestilling, heltidsarbeidende foreldre og mulighet for å bygge karriere i en fase av livet der dette er som viktigst.

På Sørlandet er vi langt tilbake hva gjelder ønsket posisjon for likestilling. Det er en kultur for at mor er hjemme med barna når de er små, for senere å gå inn i arbeidslivet, ofte i deltidsstillinger.

Far er fraværende, lite tilstede i småbarnsstell og oppvekst. Hans rolle er å tjene nok penger til at familien har råd til fasaden de har bygget opp.

Dersom det er reelle valg - der begge foreldre er sidestilt og velger - da må gjerne foreldre velge å være hjemme med barn(a). Men dessverre er det slik at vår kultur forventer at det er mor som gjør dette. Både av arv, men også av forventning. Da er ikke valget reelt. Og barnehage er en særdeles viktig korrektiv faktor for en reaksjonær kultur.

Deltidsstillinger er heller ikke gunstig, sett med storsamfunnets øyne. Vil vi rekruttere de smareste hodene, de kompetente menneskene til byen, må vi ha et arbeidsmarked som er rettet inn på heltidsansettelser for begge parter i et forhold.
Derfor er også barnehagetilbudet viktig. Flere stillinger må bli heltids.

KrF har argumentert ut fra en forutsetning om at barna ikke har det like godt i barnehagen som med foreldrene hjemme ( les: mor). Det er ikke et utgangspunkt for en konstruktiv debatt. Det er fastlåst programerklæring og et forsvar for kontantstøtten.
Ordføreren forsøkte på sin blogg å ansvarliggjøre foreldrene for barnehagenes manglende evne til kvalitetstid gjennom en lang dag. Det er et argument som forflytter ansvaret galant ut fra egen politisk prioritering til foreldrenes valg. Det er kommunen som har ansvar for å gi et tilbud som er i tråd med de kvalitetskrav som er definert.

Det er klart at foreldre som har barn i barnehagen hele dagen, selv synes at det kan bli lite tid med ungene. Men det er jo et valg foreldrene må ta. Går dette ut over barnet, vil barnehagen reagere og konsultere foreldrene. Er det så ille at man kan snakke om omsorgssvikt, vil også barnehagen reagere. Men dette vil jo være unntakene.

Barnehagetilbudet er viktig for at samfunnet kan vokse og utvikle seg i en retning som gir alle muligheter til å finne mening - både som foreldre og som profesjonelle arbeidstakere. Derfor er debatten om åpningstider og makstider i barnehagen et gufs fra menn og tanter med gammelkulturell bakgrunn, og mindre kunnskap om dagens barnehagehverdag og tilbudets rolle i et moderne samfunn.

Det gode liv på Sørlandet - far tar støyten

Det er en kjent sak at likestilling ikke har fått satt seg på Sørlandet. Tradisjonelle kjønnsroller finner du her sørpå i større grad enn i andre landsdeler. Når så dette blir påpekt fra forskerhold, går museumsvokterne ut med en gang og skal ha det til at dette handler om folks frie valg. Fritt valg - for hvem ?
Igjen har vi fått en forskningsrapport som sier at menn på Sørlandet er mer tradisjonelle enn landsgjennomsnittet. Han er familiemann i ledige stunder, ellers sørger han for at pengene strømmer inn slik at mor kan ta det rolig og velge et liv uten stress for seg og barna. Slik blir det altså framstilt i Fædrelandsvennen 21.juni 2010.

Når så Valerie Kubens (journalist i Fædrelandsvennen) får dette til å lyde som et fritt valg som ingen har noe med, da lurer jeg på hvor hun har vært de siste 50 årene. Selvsagt skal vi som gode liberalister dyrke individets rett til selv å velge. Men hvem er det som velger for hvem? Den dagen det er et reelt valg å være hjemme med barna - både for far og for mor - da først kan vi snakke om en rett til å velge. Slik det idag står til, er det far som velger å være deltidspappa på Sørlandet. Når han bare får inn den neste millionen. Og det skal kvinnene bare leve med ? Da sier hun kanskje farvel til utdanning, til jobb, karriere og så etter noen år kan hun jo begynne å jobbe deltid - slik at gubben kan få strøket skjortene sine fortsatt. Fordi mor og barn skal unngå stress.

Vi må få øynene opp for at likestilling ikke handler om noens rett til å velge, mens andre må ta konsekvensen på egen kappe.

Valerie Kubsen skriver: - Å la være å benytte barnehage dreier seg altså om retten til å velge en annen måte å leve på enn storsamfunnet "dikterer".
Og det skal være et opprør mot storsamfunnets stress, mas og jag.

Jeg skulle ønske at også de 7000 norske barna som ikke går i barnehage kan få oppleve hva det vil si å gå i barnehage. De mister noe vitalt i samhandlng, sosialisering og ikke minst grensesetting. Vi ser hvor viktig barnehage er for integrering av innvandrere, det er ikke mye annerledes for etniske nordmenn. Det er jo faktisk slik at vi lever i et storsamfunn. Og i det må vi lære å forholde oss til noen rammer.

La oss oppfordre alle til å ta selvstendige valg på egne vegne og ikke på andres premisser.

Sørlandsk dannelse og tjenestepiker på Frogner

Levekårsundersøkelsene viser at Sørlandet har noen utfordringer på kvalitetssiden jamført med andre landsdeler. Dette har vært dokumentert i flere undersøkelser gjennom flere år. Det er vanskelig å ta inn over seg det faktum, at landsdelen som anses av oss selv som Norges vakreste sted å vokse opp -har utfordringer. Men det skulle da bare mangle.
Når så en forskningsrapport fra UiA konkluderer med at lederskap på Sørlandet er utydelig, svakt og lite konfronterende - får det Agderrådets engasjerte rådgiver til å skrive en kronikk om dannelse og høflighet som ryster meg langt inn i sjelen. Det blir bare for dumt og uttale at dannelsen og forsiktigheten til sørlendingene gjør at velsituerte familier på Frogner ønsket sørlandspiger til sitt tjenerskap. Og at dette skulle være et kvalitetsstempel på vår moral og tone. Herrejemini - hvor trangsynt kan man være.

Skal man drive med kommunikasjon er det viktig å vite forskjellen på der kommunikasjon kan skape en bro over et gap mellom ønsket oppfatning og faktisk omdømme. Her bommer jo Agderrådets prosjektleder totalt på målet. Og så begynner han å snakke om kvaliteter på det sørlandske næringsliv og forsvarer den passive holdning ledere har til synlighet, tydelighet og ikke minst å stå for noe - utover seg selv. Men dette er jo kvalitetssvakheter ved Sørlandet som det vil ta lang tid å endre. Kvalitet endres heller ikke ved kommunikasjon - det endres ved engasjement på helt andre arenaer.
Det har ikke prosjektlederen forstått - og synd er det. For de 3 millionenen Agderrådet har bevilget til å få Sørlandet på kartet - ser ut til å bli brukt på å forsvare sørlendingenes rett til å være som de er. Hvorfor skal man bruke penger på å bekrefte forrige århundres moral og dannelse?

Nei, la tjenestepiger være tjenestepiger og pek på mulighetene framover i tid - i en endringens tid. Det er de fleste opptatt av og det er vi faktisk gode på.

Arrogante byråkrater og omdømme

La det være sagt med en gang, jeg har stor respekt for den jobben som mange medarbeiere i det offentlige gjør. Men noen ganger undres jeg over at de lever så totalt uten kontakt med folks oppfatning, eller sagt med et annet ord: omdømme. Jeg kaller det "boblekommunikasjon"; kommunikasjon som er skapt i en tilværelse hvor omverden ikke eksisterer.

Her i Kristiansand har vi sett noen lærerike eksempler i det siste. Alle er hentet fra det offentlige - og alle beviser at omdømmebygging ikke alltid står øverst på dagsorden. Eller for å si det på en annen måte - ikke alle lever etter sin etat eller bedrifts verdier. Og det er vel kjernen, at de verdiene man ønsker å bygge omdømme på, undergraves av medarbeideres handlinger. Man lever ikke som man lærer.

Kristiansand Havn tapte i tingretten og får skikkelig juling i pressen og i det politiske miljø. I første runde glemmer man at det finnes en verden utenfor sin egen - som må forstå hvorfor Kristiansand Havn ikke tillater at et ferjerederi får seile fra havna i 3 måneder i året. Folk flest ser dette som et forsøk fra Kristiansand Havn på å beskytte Color Line og dermed hindre konkurranse.
Etter en tid forstår Havna at retorikken må endres og ikke minst man må begynne å kommunisere med omverden på en annen måte. Fakta må fram slik at folk flest oppfatter budskapet og at det er forståelig. Man jobber med krisekommunikasjon.
Slutten på denne historien er ennå ikke skrevet, men Kristiansand Havn får i alle fall mulighet til å prøve sin sak i lagmannsretten. Det var ikke gitt i første runde.

Så smeller det i Cultiva - de har blitt kraftig irettesatt av Stiftelsestilsynet for sine økonomisk bidrag til kommunen og det nye kulturhuset Kilden. I og for seg ikke spesielt kontroversielt, men enhver som har litt kompetanse på Stiftelsesloven reagerer på måten Cultiva har fått dette til . Uten tvil en kreativ løsning for å omgå stiftelsesloven klare retningslinjer om at stifter ikke skal ha tilgang til stiftelsens penger, og der man har sørget for å få ryggdekning ved selv å engasjere jurister som støtter måten å gjøre dette på.
Cultiva oppfattes av mange som arrogante,og klarer aldri å få på plass en opinion som forstår handlingen. Tvert i mot forsterkes inntrykket av at dette er bukken som passer havresekken og at det er samrøre mellom stifter (Kristiansand kommune) og stiftelsens ledelse. Når da ordføreren ikke ser at dette er et problem, men tvert i mot går til angrep på Stiftelsestilsynet, da bidrar han til å forringe omdømme. Og ikke bare sitt eget, men kommunens og Cultivas omdømme.
Det jeg oppfatter som god strategi hos Cultiva, er at dagens styreleder har tatt støyten fordi han rett og slett ikke har hatt noe med den kritiske tildelingen å gjøre. Og han har gjennom det, skjermet ledelsen i Cultiva på en forbilledlig måte. Men tiltroen til Cultivas uavhengighet og verdier, er satt under press.

Så har vi Helse- og sosialdirektøren som klager på en folkevalgt som tar opp enkeltsaker i bystyret. Saken gjelder klart direktørens ansvarsområde. Det direktøren glemmer er at han faktisk er en public servant- altså en tjener for folket. Er det da hans rett å klage på en folkevalgt som taler sine velgeres sak ? Selv om man er politisk uenig med den folkevalgte, ser man jo at byråkraten her utsetter sitt omdømme for stor risiko. Fordi han faktisk handler i strid med sitt oppdrag og de verdier et slikt oppdrag krever av ham.

I dagens Fædrelandsvennen er det et oppslag om at Agder Energi stopper en jubileumsbok fordi de ikke liker vinklingen som boken har om lederkrisen i 2005/2006. I og for seg er vel dette ikke så spesielt, men tross alt var lederkrisen i selskapet en stor sak - som har påvirket selskapet på både godt og ondt.
Dagens oppslag etterlater et inntrykk av at dagens konsernledelse ikke ønsker å få fram et mer nyansert bilde av hva som skjedde. Det skapes et inntrykk av at man ønsker å skjule noe. Rett eller feil - dette er ikke god omdømmebygging for et selskapet som må være troverdig og åpen.
Og så forsvarer man seg med at dette skal være et jubileumsskrift, hvor man ønsker å gi glansbilde av selskapet.
Agder Energi er eid av staten via Statkraft og av kommunene på Agder. Man bør forvente at selskapet omgås den objektive sannhet med mer ydmykhet og ikke med holdninger som skaper inntrykk av sensur. Et offentlig eid selskap må ha en ryggmargsrefeks som sier åpenhet.

Hvorfor skriver jeg så om dette ? Jo fordi vi vil jo så gjerne bygge omdømme. All vår kommunikasjon - både fra kommunikasjonsavdelingene eller markedsførere skal bygge et langsiktig omdømme for våre bedrifter. Vi jobber ut viktige verdier som skal gjennomsyre selskapet, vi definerer hvordan det etterlatte inntrykket skal være, vi måler merkevareverdi og kundetilfredshet.Vi legger masse penger i å skape et positivt inntrykk av vår bedrift. Men så feiles det kapitalt når vi utfordres - når vi selv må stå til ansvar for våre handlinger. Da vil vi ikke ha oppmerksomhet. Og vi begynner å omgå fakta på en måte som avslører at våre verdier ikke står til troende.
Det er konsekvensen av å ikke ta merkevarebygging på alvor. Og det etterlater et inntrykk hos meg som sier at dette ser ut til å være en egenskap hos noen av våre ledere i Kristiansand. Jeg håper jo for all del at det ikke er slik, men er det slik, da er det på tide å ta et oppgjør med arrogansen.

Jeg sier med Klaus Hagerup: Det er veldig bra med ansvar, så lenge det ikke er mitt.

Hvordan finne mening i det du gjør?

Det er avslørt tildels graverende eksempler på meningsløshet de siste dagene. Sykehussaken i Akershus, stenging av fødeavdelingen på Kongsberg Sykehus, NSB's totale kolaps og fraskrivelse av alt ansvar. Dette er ganske spesielt å se på fra utsiden. Hva er det som går galt ?

La oss se litt på et annet selskap i dype vanskeligheter: SAS. Et selskap som for noen tiår siden toppet alle kundebarometer og servicegradslister. Og så har de havnet i et uføre, der ingen ting er riktig lenger. Det er konstant kostnadskutt og nedbemanning. Mange mener at selskapet er teknisk konkurs- andre sier at det må selges til et annet selskap. Personalet er slitent, ikke fordi de begynner å dra på årene, men fordi det ikke finnes mening i det de gjør. Uansett blir det galt og nedbemanning truer. Man blir jo ikke glad av slikt.
Under glansperioden sto Janne Carlsson på barikadene. Han delegerte makt, og ga mening til hver eneste ansatt i Sas. Han gjorde mye annet rart også, men for hver enkelt medarbeider ble dette en meningsfull jobb. I dag er det slik at når Steinar fra Stormberg ber om et glass vann på sin 7000 kroners tur til Nord Norge får han til svar at de ikke får lov til servere vann til passasjerene. Ser du tegningen- kontrollerne har overtatt styringen helt. Og medarbeidere blir ikke medarbeidere, de blir bare arbeidere som utfører etter instruks fra kontrollerne.

Hva er meningen med sykehusene våre ? Er det å sørge for at budsjettet skal holdes ? Eller er det en annen mening med å jobbe på sykehus? Hvorfor er det legenes problem at budsjettet sprekker fordi man har gjort flere pasienter friske enn budsjettert ? Da forsvinner også meningen med jobben - og man blir en kontroller når man egentlig er kirurg. Da blir man ikke medarbeider, men arbeider som følger retningslinjene fra kontrolleren. Og da trikses det plutselig for å tjene litt ekstra på kort sikt, mens hele omdømmeverdien forsvinner i kritisk journalistikk.

NSB er også kommet i en fase der de har gitt opp. Når konsernsjefen sier at det tar 30 år å fikse opp i det totale togkaos i hovedstaden, da har han etter min mening signert sin egen oppsigelse. Det skal ikke være mulig å så totalt si at styret og generalforsamlingen har gjort så at jeg ikke kan gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre. Da må du faktisk ta konsekvensen av det og gå.
Igjen ligger et NSB med knekt omdømme og medarbeidere som nesten ikke orker mer. De er blitt arbeidere som gjør det de får beskjed om av kontrollerne. Intet mer, intet mindre.

Hva vil jeg så med dette? Jo markedsføring og omdømmeforvaltning handler også om personalbehandling, medarbeideransvar og lederansvaret det er å gi medarbeidere mening i sin jobb.
Når ledelsen feiler kapitalt i å delegere ansvar og myndighet til sine first line officers, da har de feilet som ledere. Det finnes ikke den arbeider i verden som tar en beslutning uten at det er ønskelig at han faktisk skal ta avgjørelser og at det er backet fra ledelsen. Det betyr også at bedriften må ha en kultur for å akseptere feil. Det må være lov å gjøre feil.
I kontrollernes verden er det ikke viktig å gjøre de riktige tingene, det handler bare om å gjøre tingene rett.

Likestilling på Sørlandet

Det har vært fokus på likestilling på Sørlandet i Fædrelandsvennen de siste dagene. En merkelig sammenblanding av muligheter, gammelt grums og forsvar av det som påstås være individets frihet.
Faktisk har vi ganske mange toppledere i offentlige stillinger på Sørlandet. Fylkesmann, Fylkesrådmann, Politimester, NHO direktør, organisasjonsdirektør på sykehuset etc. Og det er jo selvsagt veldig bra. Female Future gir kvinner identitet og kompetanse til å se egne muligheter.
Men hovedproblemet er jo at alle disse kvinnelige lederne er tett på usynlige. Når var Fylkesrådmannen fremme i media sist? Eller Politimesteren? Jo de stiller opp når de må - men skal de være forbilder må de jo gå foran hele tiden.

Og når journalisten i Fædrelandsvennen helt klart har holdninger som forsvarer kvinners "rett" til selv å velge, da sliter regionen med å få fram et budskap til de unge kvinnene: Ta ansvar for deg selv og din egen livssituasjon. La ikke familieliv og gammel kulturarv gjøre at du tror valget om å være hjemme er bare et valg du kan ta. Det er alltid en til som kan være hjemme. Og når vi har et lederskap som ser på kvinners muligheter som et spørsmål om de kan reise eller ikke, da forstår vi jo at holdningene må endres. Men kvinnene selv må jo ville. Ellers blir det nytteløst. Og det er her vi sliter - det synes som mange ikke vil ta den belastningen det er å være karrieremenneske. Det er så mye mer behagelig å jobbe deltid og ta hoveddelen av hjemmets arbeidsoppgaver. Hvorfor er det slik ?

Norges Næringsby 2009 - Kapital kårer "best in business" Kristiansand nr. 2

Seneste utgave av Kapital - tidskrift for næringsliv, børs og økonomisk politikk - nr. 21 -4 desember 2009 kårer Norges Nærngsby 2009.
Kristiansand kommer på 2.plass,etter Porsgrunn, i denne kåringen  Arendal på en fantastisk 4de plass ( opp fra  37).  Også Lillesand og Grimstad henger med plant de 21 beste byene (av 92).
Kriteriene er mange : - Vår rangeringsmodell tar ikke stilling til politiske veigvalg. Vi måler rett og slett resultatene av de grep lokale rammegivere og det lokale næringsliv tar. Kåringen sier dermed noe om hvilke byer som lykkes og hvilke om mislykkes i sin næringsutvikling, sier Kjell-Ola Kleiven i Bisnode.(Dun& Bradstreet)

Når en legger dette til som et faktum i omdømmebedømmelse av Sørlandet, kan vi konkludere med at Sørlandet er i framvekst.  I alle fall bedømt på de kriteria som denne kåringen legger til grunn.  Med unntak av Lillesand og Farsund, har alle byene på Sørlandet klatret opp i posisjon.

Dette er gledelige tall for Sørlandet, og må umiddelbart manifisteres i vår kommunikasjon som landsdel.  Her må det hamres !!!!

Vi har mye å være stolte av på Sørlandet.

Ødelegger Hellstrøm for rekruttering til restaurantfaget?

De siste dagene har det utspilt seg en debatt mellom ulike lederskoler innenfor restaurantfaget i Norge.  Bent Stiansen  som er chef på Statholdergaarden beskylder Eivind Hellstrøm (Bagatelle) for å være med å ødelegge for rekrutteringen til kokkefaget og til servitørfaget.  Debatten er i gang, men ofte med et noe feil utgangspunkt synes jeg.
Rekruttering til kokk- og servitørfag er utfordrende.  Det som synes klart er at restaurantbransjens omdømme ikke er spesielt bra hos utdanningssøkende ungdommer.  Men spørsmålet er om dette handler om hvordan ledere opptrer på tv eller om det handler om andre ting i bransjen.   Restaurantbransjen har et variabelt omdømme eller rykte.  Det er et faktum at kokk-og servitørfaget har noen utfordringer som bransjen må ta på alvor.  Ubekvem arbeidstid, helgejobbing, kveldsjobbing, stress og mas.  Det er påvist at folk innen dette faget har lavets gjennomsnittsalder i befolkningen.
Jeg tror at mange unge ikke har problemer med å jobbe til ulike tider av døgnet, om bare arbeidsoppgavene er utfordrende, stimulerende og gir mening.  Og det er kanskje her jeg tror Hellstrøm har et poeng - de stedene han besøker har ikke lykkes.  Ellers hadde de jo ikke søkt om å bli med i TV serien.  Men samtidig sliter han med å få ledelse og medarbeidere til å forstå krisen.  Han må altså få fram en kriseforståelse hos alle.  Og det er jo alltid utgangspunktet for endring: Å forstå at man ikke kan fortsette som man alltid har gjort.  Uten en slik forståelse er det umulig å få til endring.  Så kan man gjerne kritisere Hellstrøm for form noen ganger.  Men vi må huske at dette er underholdning, og at det forsterkes i klipping av et program.

Hellstrøms fokus på å gi mening synes jeg er spennende.  Han påpeker kvalitet som det viktigste parameter for å få opp driften av de restaurantene han besøker.  Han fokuserer også på stedets egenart og ikke minst hvordan restauranten kan ta en posisjon i sitt nærmiljø.  Hvis alle spisesteder jobber med biffsnadder og pizza, da er det sannsynlig at det er en posisjon som er ledig og som kan gi restauranten et annet omdømme.

Det er ikke mange stjernekokker i Norge, men vi har lykkes med å få fram noen enere som gjør det veldig bra i internasjonele sammenhenger.  Typisk for de alle er viljen til endring, råvarekvalitet og kreativitet.  Disse stjernekokkene er med på å bygge et godt omdømme for Norge som matnasjon.
Samtidig skal man ikke stikke under stol at mange restauranter ikke leverer i forhold til forventningene.  Jeg tror at mangel på mening, visjon og profil ofte er årsaken.  Og det er disse stedene som ødelegger for bransjens rykte.  Da blir kokkefaget uten stolthet, det blir en jobb for å hente lønn.  Da sliter vi mer med rekruttering og omdømme - langt utover det som Hellstrøm klarer å få til i sine programmer.

 Foto: Anders Marthinsen (c) Skattejakt AS

Hvor går grensen mellom sponsing og smøring? og hva med omdømme?

Fædrelandsvennen hadde for en drøy uke siden en sak som avslørte at Kristiansand kommune hadde skusslet bort muligheten til 10 mill kroner i støtte til curlinghall på Grim, fordi kommunen hadde valgt Nordea som bankforbindelse i stedet for Sparebanken Pluss.  Banksjefen gikk ut å fortalte at selvsagt var det kommersielle interesser i å dele ut milde gaver, og at det derfor var naturlig at banken hadde trukket tilbake tilbudet når kommunen valgte en annen leverandør.
Når jeg leste dette ble jeg mildest talt sjokkert.  Fordi avisen med dette mer framstilte saken som om det var mistenkelig at Nordea fikk avtalen, fordi ordføreren er permittert fra en stilling i akkurat Nordea. 
Jeg tenkte - kjære noen - er det ingen som fatter hva dette er for noe?  Banksjefens rolle som øverste leder for Sparebanken, han er Sparebankforeningens leder og han er styreleder for Kilden - det han faktisk står og forsvarer er bankens rett til å kreve motytelser av milde gaver?.  Først er han øverste leder for en sparebank hvis oppgave er å forvalte sine innskyteres kapital.  Deretter har han tillitsverv som skulle tilsi større forståelse for corporate governance.  Jeg ble skikkelig overrasket.
Noen dager etterpå konfronteres banksjefen med saken igjen, denne gangen med en noe annen vinkling: Hva er det du egentlig mener?  Mener du at det er helt ok å legge inn løfter om gaver til kommunen med forutsetning av at man skal ha forretningen med kommunen selv om tilbudet ikke er konkurransedyktig?
Og banksjefen bekrefter dette igjen.   Problemet er jo blitt at han ikke forstår at det han sier og faktisk har gjort, er alvorlig og antagelig straffbart?  Dette er å akseptere korrupsjon.  Og han forstår det ikke !!  Det er alvorlig.


For sparebankene i Norge må det være en kjempeutfordring i  forholde seg til denne saken.  Deres fremste tillitsmann eksponerer en forståelse av hvordan man fordeler gavemidler, som er høyst kontroversiell og ikke minst utenfor normal oppfatning av hva som er korrekt, etisk opptreden.
KILDEN sliter med å finne aksept i befolkningen.  Styreleder har vært særs tilbakeholden med informasjon, har mislykkes totalt i å skape entusiasme rundt prosjektet.  Hvorfor det ?  Har han med sine holdninger og oppfatninger av hva som er god corporate  governance  bidratt til å hindre åpen konkuranse?  Jeg tror ikke det er tilfelle, men det blir et nærliggende å stille spørsmålet. Og bare at noen stiller et slikt spørsmål, ødelegger omdømmekapitalen.

Dette er en særdeles alvorlig omdømmesak både for banken, for sparebankene generelt, for Kilden og ikke minst for en hittil velrenommert forretningsmann.  Men når man distanserer seg fra det som oppfattes som normal etikk og moral, blander kortene så til de grader, da må det være tillat å stille spørsmål. 
Det synes som om establisementet velger å la saken ligge.  Det er kanskje vanlig i de kretser. Legg lokk på og la det gå over. Så man kan nyte fordelene av å være en del av akkurat establisementet.

Men hvor i all verden ble det av den kritiske presse??

Sørlandet - trues vi utenfra i vår måte å leve på??

Sist lørdag gikk Finn Holmer Hoven til frontalangrep på omdømme-onanistene på Sørlandet som bare lurte alle godtroende politikere til å pøse ut penger på tull og vas.
Det er synd en så profilert og omdømmespunnet mann går ut på den måten.  Det er helt tydelig at han mangler kunnskap om hvordan man bygger omdømme og forvalter et omdømme.  Selv om Finn ikke sies å være interessert i sitt eget omdømme - er det jo akkurat det han er i sin iver etter å ta alt og alle. Hans uredde væremåte, hans krasse omtaler og direkte angrep.
Finn's innlegg avstedkom noen kommentarer på Facebook.  Det var litt interessant å se hvem det er som kaller PR folkene for hyener og det som verre var. Det var journalistene - som anser PR og kommunikasjonsfolk som kviser på en ellers plettfri mediebransjes rumpe.   Pussig.  Det er altså bare journalister som tar samfunnsansvar og er kritisk objektive i sin framstilling?  Det er journalister som reiser rundt på turer for å prøvekjøre nye biler, blir spandert på fra A til Å og smørt både foran og bak. Det er de uhilde mediefolkene som hater alt som handler om PR.  Snakk om dobbeltmoral.

Jeg sitter med et inntrykk av at omdømmebarometeres konklusjoner skaper angst.  Angst for at vi skal måtte endre oss - at dette utfordrer vår måte å leve på her på Sørlandet.  Men det er jo ikke det som er poenget.  Poenget er jo at alt det flotte og positive som skjer og skapes, skal komme fram. At vi tør fortelle om hvordan Sørlandet har blitt en av to senter for drillingteknologi i verden.  At vi topper gründerstatistikken etc.

Det handler jo ikke om stadig nye slagord og verdier.  Det handler om å formidle et budskap som forteller noe som er sant,  interessant og omdømmebyggende.

Egentlig er det ganske pussig hvor truet noen kan bli av noe som bare er positivt.  Det må jo bety at man føler seg utfordret.  Og Fædrelandsvennen er vel ikke noe målestokk i så måte - hverken under den gamle eller den nye redaktøren.

Omdømme og hvordan vi skaper omdømme

Omdømmeundersøkelsen er levert, og Sørlandet kan konstatere at vi har noen utfordringer.  Men hvordan takles så det ??
Jo, flere går på banen og sier : Nei men så ille er det jo ikke.  Vi er jo ikke slik eller sånn. Det stemmer jo ikke.  Og så har de altså glemt hva omdømme handler om; andres oppfatning av oss.  Om noen synes jeg er en arrogant drittsekk ( og de finns), kan jeg jo ikke bare avfeie det med at jeg ikke er det.  Det er jo opp til meg om jeg vil overbevise disse personenen om at jeg ikke er en arrogant drittsekk.  Jeg kan selvsagt la være å gjøre noe med det, men det medfører jo bare at omdømme eller inntrykket blir sittende på meg.

Så også med Sørlandets omdømme.  Vi kan bortforklare, for gjennom det å slippe å gjøre noe med det.  Eller vi kan ta i tu med det, og legge en plan for hvordan vi ønsker at andre skal oppfatte oss /Sørlandet.

Så må vi definere hva som er gapet - avstand i faktiske forhold og omdømme.  Her ligger det en kommunikativ utfordring.  D.v.s. at vi må gå til rette med det inntrykket som er skapt.  Eller rettere sagt, jobbe for at omdømme vårt endres positivt mot dit det bør være ut fra fakta.

Men har vi en kvalitetsgap  d.v.s. en avstand mellom der vi er og der vi ønsker å være, da er det jo en helt annen prosess som må til.  Da handler det jo om å gjøre noe med det faktum at vi ikke er gode nok.
Eksempelvis:  Sørlandet er dårlig på likestilling.  Hvis det er et faktum ( og det er det) må vi sette igang politiske prosesser som løfter landsdelen i forhold til likestilling.  Det kan aldri kommuniseres bort at vi er dårlige på likestilling.
Er vi  intolerante  ( og det er hva omdømmeundersøkelsen sier at vi er), da må vi gjøre  2 ting.  VI kan kommunisere at vi er tolerante, fortelle den gode historien om at vi er tolerante (hvis det er sant) - og vi må jobbe med toleransebegrepet politisk, organisasjonsmessig og i det offentlige rom.  Da har vi kanskje både et kommunikasjonsgap og et kvalitetsgap.

Enkle løsninger om slagord som  "Jøss, vi får det til "  avsporer bare debatten.  Da er debatten en debatt om semantikk og ikke kommunikativt gap eller kvalitetsgap.

For mange mennesker uten faglig bakgrunn har fått legitim grunn til å mene noe om branding eller merkevarebygging.  Det er for mange i det offentlige rom som ikke har noe der å gjøre i denne saken.  Det er for mange synsere.  Og fagfolkene skjønner egentlig ikke diskusjonen - for vi har det jo så greit atte.

Sørg derfor for:

1. Lag din egen historie som du alltid forteller om Sørlandet.  Den må være sann, positiv og omdømmebyggende.

2. Fortell historien til så mange som mulig.  Og bruk de samme ordene hver eneste gang.

3. La historien bli en del av deg selv.  Personifisering er viktig for å få fram den gode historien.

Lykke til.

Sørlandet- der du får overskudd til å skape

Agderrådet har gjennom sitt prosjekt om merkevarebygging av Sørlandet, satt fokus på en rekke muligheter i markedsføringen av Sørlandet som en attraktiv landsdel å flytte til. Om du er student eller arbeidssøkende, er målet å få flest mulig mennesker til å vurdere å flytte til Sørlandet.

Utgangspunktet for prosjektets arbeid har vært at folk ikke riktig vet hva Sørlandet har å by på av studier og arbeidsplasser. Ofte er det blitt sett på som et hvileskjær å ta en jobb på Sørlandet - i motsetting til karrierer i hovedstaden.

At Sørlandet er en av de største eksportregionene, er lite kjent. At vi har et teknologimiljø på Sørlandet som er større enn rundt NTNU i Trondheim - det er det ikke mange som vet. At Drilling-Bay er mer kjent i Houston enn i Norge og at vi har flest kvinnegründere i hele Norge - det visste du kanskje ikke.

Det er altså mange positive historier å kunne fortelle om fra Sørlandet. De gode historier i kombinasjon med at vi alle får èn plattform å fortelle historien på - det må være en styrke.

Næringslivsledere og politikere får nå et verktøy som de skal kunne arbeide med. De får et prosjektkontor som kan hjelpe til med å skape den gode følelsen for Sørlandet. Vi har snart ingen god unnskyldning for å bli glemt.

Arbeidet med prosjektet har vært målrettet og en god dialog har vært basis for å komme fram til et forslag som Agderrådet nå ser ut til å sette i drift. Det hilses velkommen.

Hva er Sørlandets mulighet i merkevarejungelen?

Smash the brand - tankegangen kan tas videre, og så kan vi se på hvordan vi kan bruke denne unike muligheten til å virkelig sette Sørlandet som merkevare.

Er det noe spesielt symbol eller figur som vi "eier"? Da mener jeg selvsagt noe unikt - noe som alle forbinder med Sørlandet ? Dette noe må jo være et symbol som ingen andre eier - eller har hevd på. Det kan være klassisk, men det kan også være et helt moderne uttrykk - bare det er formet slik at markedet oppfatter dette som Sørlandet - uansett. La oss utfordre noen gode designere til å se på dette mulighetsområdet.
Mange symboler er brukt i mange sammenhenger - måker, blåskjell, Seilskuter etc. Men ingen av de kan sies å være eid av Sørlandet. Tenk og kommenter - dette er kanskje begynnelsen på noe viktig.

Har Sørlandet en farge som vi kan ta eierskap i? Det kan ikke være en hvilken som helst farge- den må være spesifikk og vi må kunne "eie" fargen. Fargen må bli gjenkjent umiddelbart og assosiasjonen må være Sørlandet.
Nupen-blå, en farge som er mytisk, sier kunstneren selv. Men alle vi her på Sørlandet vet hva Nupen blå er, eller ? Kan Nupen-blå defineres ?

Hvordan lukter det på Sørlandet? Er det en lukt vi kan ta patent på. Er det noe som kan benyttes i mange sammenhenger - en lukt som vi kan få laget og så spre denne lukten slik at kundene umiddelbart tenker på Sørlandet ? Hvordan lukter saltvann på en god sommerdag?

Hvilket språk fører vi når vi markedsfører oss som sørlendinger ? Hva er personligheten til Sørlandet i tale og tekst ? Er det noen kjennetegn som kan gjøres til våre (Sørlandets)?
Kan selv en bergenser snakke slik at folk forstår at han snakker fra Sørlandet ?
Hvordan sikrer vi en felles personlighet for Sørlandet og klarer vi å implementere det ?

Hvordan bygger vi dramaturgi inn i våre historier ? Hva kan vi få til som er spesifikt Sørlandet ?

Lyd - et av de enkleste og ofte vanskeligste kildene til positiv assosiasjon. Vi må bruke en jingle eller kort musikksnutt som sier noe om Sørlandet og som brukes så mye at bare et anslag gir gjenkjennelse hos mottaker. Hiv o'hoi - snart er skatten vår, er en slik sak. Julius-sangen er det samme. Jeg har tidligere skrevet om Telenor og Brelett - musikken sitter.
En god komponist må gjerne kommentere og komme med forslag. Her er det bare muligheter.

Hvordan kan vi ta ut dette på det internasjonale markedet ? Sørlandet er jo ikke engang et begrep utenfor Norge? Er vi plutselig Agder da ? eller er det mulig for oss å etablere et begrep som vi på lang sikt også kan få merkevarekjennskap til utenlands?
Det svenske begrepet "smörgåsbord" er ført inn i den store britiske diconary. Kan vi introdusere begrepet SKJAERGAARD slik at orden inngår i det engelske språket ? Kan vi lage en skikkelig smash the brand av skjaergaard ? Hvilke konsekvenser kan det ha på de øvrige elementene av en smash-the brand strategi ?

Smash the Brand

Fotograf: Anders Marthinsen (c) Skattejakt AS

Martin Lindstrøm, en dansk brand-guru nå bosatt i Australia eller New Zealand, er overbevist om at tradisjonell markedsføring nå er uten særlig virkning.
På sin hjemmeside http://www.martinlindstrom.com/ kan du få mer kjennskap til hva han legger i begrepet Smash the brand.
Tenk deg en klassisk Coca Cola flaske i glass: Kan du kjenne den igjen selv om flasken er knust? Antagelig - det er noe helt unikt ved konstruksjonen, fargen og designet som gjør at den er gjennkjennelig selv om den ligger foran deg i tusen små biter.

Tenk å lage et brand som er så sterkt at bare du kan se en liten flik av produktet, logoen eller en annonse - så vet du eksakt hvem som er avsenderen.
Tenk deg videre at du også kan gjøre det med farger, lukt, lyd ? Hvor sterkt blir ikke en merkevare dersom vi også kan legge til flere sanseinnstrykk ?

Hva tenker du om jeg sier Brelett ? Eller Telenor ? Eller Nokia ? Hvilke assosiasjoner får du da til bilder, lyd eller lukt ?

Et av eksemplene til Martin Lindstrøm handler om Singapore Airlines som helt siden midten på 60-tallet har jobbet med en brandfilosofi. Flyene til Singapore Airlines er som vanlige fly. Og de tar deg fra A til B. Men hvorfor er Singapore Airlines alltid en av de beste flyselskapene i verden ? Mye handler om en konsekvent brandstrategi. Interiøret i flyene er designet spesifikt for Singapore Airlines. Designet er tatt ut i uniformene som alle medarbeidere har - både de på bakken og de i flyet. Alle damene har en bestemt fargepalett å følge for sminking. Det er ikke tillatt å bruke noe annen sminke enn den Singapore Airlines har forskynt de med. Selv parfymen er spesielt laget. Den er identisk med den kunstige duften som strømmer gjennom flyets luftsystemer. Den passer nøyaktig til den duftmaskinen som skaper en spesiell ramme ved innsjekkingen. Den harmoniserer med de farger som er valgt på interiøret og på uniformene. Enhver som en gang har fløyet med Singapore Airlines kjenner igjen duften. Serviset som du får din mat på - er designet av Singapore Airlines. Emblemet skal stå 10 over 12 når du får den foran deg. Prøv ikke å endre på dette. Da kommer kabinpersonalet og setter den tilbake på plass.
En vanlig måte å utvide sanseinntrykket på for en merkevare er gjennom musikk. En vignett som kjennetegner brandet. Det skal være en særdeles god melodi for å få den til å sitte - men tenk bare på ringetonen til Nokia. Tenk deg hvor mange mobiltelefoner det er som fortsatt har standard inntilling på telefonen og som avgir denne melodien over hele verden - det er branding på høyt nivå.
Tenk deg Windows -påloggingen. Hva gjør ikke denne melodien for brandingen ? På alle arbeidsplasser over hele verden .
På Sørlandet har vi en slik melodi - Hiv O'hoi - ( snart er Skatten vår). Prøv å synge eller plystre denne et sted det finnes noen under 25 år - og du får respons. Sjørøveren på Sørlandet har satt seg i hodet på folk gjennom en uslåelig melodi.

Hva er så verdien av en slik brandingstrategi ? Selvsagt fordi du vil at folk skal velge ditt produkt, og også at ditt produkt har en merverdi gjennom god brandfølelse. Hvorfor er det viktig for noen å kjøpe en Volkswagen og ikke en Skoda ? Produktet er rimelig likt - men brandingen er milevis fra hverandre.
Merkevarebygging handler om å skape en følelsesmessig merverdi for et produkt eller en tjeneste. Først da har vi lykkes med merkevarebygging.

Sørlandet mangler profiler

Talspersoner er viktig i bygging av en merkevare. Vi ser at lederens personlighet knyttes tett til selskapets verdier og holdninger eller kanskje motsatt. Det er viktig å markedsføre selskapet gjennom en personlighet - en sterk profil.
Hvem har så tatt Sørlandet som sitt brand og er talsperson for det ? Kan vi gi ett navn som vi kan stå bak å si at dette er Fru eller Herr Sørlandet? Tvert i mot - på Sørlandet har vi 30 ordførere og 2 fylkesordfører som sloss mot hverandre i et forsøk på å skape et brand. Og våre stortingspolitikere er nærmest usynlige i den nasjonale debatten. Ikke er de i posisjon og ikke er de på den nasjonale mediale arena.
Sørlandet trenger en talsperson. En som er i stand til å formidle budskapet fra sør - en som kan fronte Sørlandets ønsker og behov. En som forstår at merkevarebygging handler om å ha et budskap og å få fram dette budskapet hver gang muligheten byr seg. En talsperson som ringes opp av enhver redaksjon når Sørlandet omtales. En frontfigur som er tydelig, bekrefter verdiene og som tør.
Jante står sterkt på Sørlandet. Om noen skulle driste seg til å profilere sin bedrift eller organisasjon profesjonelt og tydelig, kommer Jantelovens regler til anvendelse umiddelbart. "Du må ikke tro du er noe". Kritikken rammer nådeløst fra anonyme bakstrebere. Du må ikke komme her og komme her. Å fjerne Jante vil være jobb nummer 1 for Sørlandet.

Hvilket budskap er det vi så må få fram: Jo at Sørlandet er ett av to globale senter for drilling-komtanse og utvikling. At Kristiansand er en av Norges største eksporthavner og at vår eksport er betydlig i nasjonal sammenheng. At oppvekstvilkårene på Sørlandet er bra. At vi har en unik gründerkultur - ikke minst hva gjelder kvinnelige gründere. At vi har et godt kulturtilbud for mangfoldet og at Sørlandet ligger tett til kontinentet.

Sørlandet må velge sin talsperson eller talspersoner ut fra dyktighet og ikke geografi og ansiennitet. Vi må fjerne oss fra nominasjonskomiteenes hensyntagen til alt som ikke har med dyktighet og kunnskap å gjøre. Vi må profesjonalisere vårt forhold til omdømmebygging og kommunikasjon. Da kan Sørlandet komme med i det gode selskap. Vi må forstå at det er en grunn til at Sørlandet kommer sist i køen. Vi må lære oss å kommunisere.

Kan merkevarebygging handle om personer?

Tabloidiseringen gjør at sterke merkevarer ofte forbindes med personer. StatoilHydro forbindes med konsernsjefen Helge Lund. Norwegian knyttes til Bjørn Kjos og DnB Nor knyttes til Rune Bjerke (eller var det statsministeren?).

Noen ganger brukes idrettskjendiser som profil for en merkevare. Ulvang er i så måte et godt eksempel.

Gode ledere må også være gode mediale objekter. De som fronter et selskap må kunne tåle å være i medienes skarpe søkelys. De er et viktig bilde på den merkevaren de representerer. Det er altså ikke nok bare å være en god leder - men du skal ha medietekke også. Og noen ganger evne til å uttrykke vanskelige temaer i tabloid form. Dette er også en del av merkevarebyggingen.

Men det er jo ikke om å gjøre å være på forsiden av avisen alltid. Det kreves en strategisk tilnæring til hvor og når en leder skal bruke seg selv som "logo" i profesjonell sammenheng. Det er ikke tilfeldig når Rune Bjerke havner i stolen hos Grosvold på en fredagskveld. Det er ikke tilfeldige gjester i noe talkshow. Det handler ofte om dyktige PR rådgivere og det nettverket som de har i redaksjonene. Så hjelper det selvsagt om man har noe fornuftig å si også.

Gode talspersoner er viktig i merkevarebyggingen. Men det er også risikosport for allerede sterke merkevarer å knytte til seg profiler. Michael Jackson ble brukt i promotering av Pepsi - kanskje ikke like vellykket i dag som det var for 10 år siden. Popstjerner, idrettsprofiler og kjendiser kan ofte rive ned en merkevare raskere enn de bidrar til forsterking. En narkosak, doping eller utilbørlig opptreden skader plutselig merkevaren og omdømme. Da blir det krise. Det er ikke overraskende at tidligere biskop Baasland går av som biskop i Den norske Kirke. Noe annet ville skade kirkens omdømme hver gang Baasland ble referert i media. Så selv om han personlig kanskje ikke har gjort feil - må han ta ansvar for det han og familien har gjort.

Ledere som ønsker å profilere sine bedrifter gjennom egen person må være svært bevisst på hva de gjør. De tar enomdømmerisiko på sine skuldre. De må alltid være forberedt på kritisk søkelys og det er lite tilgivelse for saker som går galt. Det er klokt å ha gode rådgivere som tør å si fra.

At Gerd Liv Valla måtte gå av som leder for LO, hadde årsak i hennes elendige takling av saken overfor pressen. Hun faller fordi hun umulig kan ha lyttet til sine kommunikasjonsrådgiverne. Eller så var hennes rådgivere så redd henne at de valgte å holde kjeft. Det er aldri lurt. Saken om Valla er et godt eksempel på når person og merkevare går i ett. Hun var en sterk profil og merkevarebygger for LO når hun frontet de riktige sakene. Hennes makt ble nesten hennes ulempe når kritikken kom.

Tidligere sykehusdirektør for Vest-Agder Sentralsykehus - Anders Wahlstedt - sa engang: "Det er umulig å vaske seg ren i trykksverte." Det er en smertelig erfaring.

Markedsføring i opplevelsen

Sist helg var jeg med gode venner en tur til Liverpool i England. Meningen var å samle gode venner og ha en Magical Mystery Tour. Ideen hadde jeg fått av en islender og selvsagt begynte jeg å leite på nett. Det var ikke vanskelig å finne et bra opplegg for vår Magical Mystery Tour: Hotellet "Hard Days Night" kunne levere en komplett pakke til en god pris. Dette skulle bli en tur i Beatles fotspor.
Det var et godt produkt, meget salgsvennlig innpakket - og snart var vi underveis med "bussen" fra Torp (Ryanair) til Liverpool John Lennon Airport. Billig, effektivt og tilgjengelig.

Opplevelsen i Liverpool var bare en hit. Hotellet er nytt, bygget på tema The Beatles - hvor selv bartenderne var look-a-like Beatles. Topp service, vennlig informasjon og alt var lagt til rette for at vi skulle trives. Hele atmosfæren på hotellet satte oss i rett stemning. Dette blir flott.

Rundt hjørne for hotellet fant vi Matthew Street - med inngangen til Cavern Club. Øl, svette og sigarettlukten slår mot oss når vi går ned. Trommehinnene nesten sprenges av høy musikk fra et lite band på scenen. Men for en stemning - for et beatles-mania.

En guidet tur med Beatles som overskrift tok oss rundt til Strawberry Fields , Penny Lane og stedene der George, John, Paul og Ringe vokste opp. Spennende og ikke minst en særdeles dyktig guide. Hadde masse kunnskap, men misbrukte ikke tiden til å fortelle mer enn det som gir den gode følelsen - de gode historiene.

Liverpools museum The Beatles Story er helt suverent for en fan. Hele historien blir autentisk fortalt - og kommentarene smyger seg inn i øret via hodetelefoner i det tempo jeg ønsker. Det å leve med historien på denne måten gir en ekstra dimensjon. Og når man så ender opp i det hvite rommet til John Lennon, hans hvite flygel med et par runde briller på lokket - og Imagine strømmende ut fra høytalerne, da blir det neste for sterkt.

Cab-drivers, front personalet, guider, pubverter, forretningsfolkene - alt var helt topp. Til og med været var strålende.

Hva har så dette med merkevarebygging å gjøre? Jo - merkevarebygging handler vel så mye om kultur for den gode opplevelsen og historien i møte mellom mennesker. Kunnskap, holdninger og vilje til å gi av seg selv - det er merkevarebygging. Merkevaren kan ikke bare bygges ved annonsering og reklame. Det handler om å ta vare på den gode historien, overføre den til meg som turist - og få opplevelsen til å bli så god at jeg ønsker å komme tilbake igjen. Da er jeg plutselig blitt en ambassadør - en markedsfører for Liverpool. Og det er jeg.

Jeg har fortalt mange om min opplevelse av Liverpool. Mange sier at de oppfatter Liverpool som en havneby - møkkete og veldig engelsk. Etter min historie forstår de fleste at dette er spennende og kanskje den neste helgeopplevelsen. Da har Liverpool, Hard Days Night Hotel og England faktisk gjort jobben. Merkevaren Liverpool begynner å leve sitt eget liv.

Markedsføring for dummies 2

Fotograf: Anders Marthinsen (c) skattejakt as

Merkevarebygging av Sørlandet handler om så mye mer en opplevelsesindustrien. Men det etterlatte inntrykket til alle de hundretusener som har vært på sørlandsferie - det handler om sol, sommer, Dyreparken og Julius. Og det må vi ikke tøyse bort i vår kommunikasjon.

Vi kan enkelt foredle de gode inntrykkene til å angå mer enn bare opplevelsesindustrien ved å spille på de verdiene som folk har om Sørlandet. Det er jo ikke slik at mennesker vil etablere seg på Sørlandet bare fordi det finnes en jobb her. Det er faktisk noe med det inntrykket som er skap om og rundt Sørlandet - boforhold, gode oppvekstvilkår, flotte omgivelser, behagelig klima og så videre. Vi må få fram at det å bo og jobbe på Sørlandet er spennende og positivt. Vi må gjøre synlig at det er mulig å gjøre karriere her. Vi må vise at det er gode jobbmuligheter for alle.

Og så må vi utfordre det politiske regime til å legge forholdene ennå bedre til rette for vekst og utvikling. Skoler, fritidstilbud, kultur, infrastruktur, boliger og offentlige tjenester er alle viktige forutsetninger for en landsdel som vil vokse.

Sørlandet har behov for å vokse. Fordi både næringsliv og det offentlige trenger flere medarbeidere. Vi trenger flere mennesker til å gå på teater, kino og museer. Vi trenger flere til å bruke infrastrukturen slik at vi kan forsvare ekspansjon. Vi trenger flere mennesker til å betale for fellesgodene. Bare gjennom en slik satsing vil tjenestetilbudet kunne opprettholdes og forbedres. Det er sakens kjerne.

Og så må vi forstå at hver enkelt lille kommune og tettsted ikke har drivkraft nok til å løfte seg selv inn i folks bevissthet. Vi må tåle at det er Sørlandet som profileres - som ett. Så må kanskje Åseral eller Iveland komme i 2dre rekke når det gjelder synlighet i internasjonal og nasjonal markedsføring.

Man blir ikke stor av å gjøre seg liten - og vi må vite når tingene blir for små.