Omdømmekrise for politietaten

22.juli kommisjonen har avsagt sin dom. Og den virker være solid og velbegrunnet. Ulik mange andre granskinger, ser det ut til at kravet om kontradiskjon og ikke minst solid "bevisføring" er gjennomført. Det gjør jo at kommisjonens konklusjoner blir forsterket og presenterer "sannheten". Politidirektøren og politietaten er totalt avkledd i denne uka. Først gjennom kommisjonens avdekking av total mangel på ledelse, organisering og holdninger. Det er en side av saken. Men de blottlegger også en total mangel på forståelse av hvordan man takler en omdømmekrise. Og det er alvorlig. I store omdømmekriser vil kravet om å ta ansvar komme fort. Som regel er det slik at kravet kommer, ikke som en følge av hva man har gjort i selve saken, men som en følge av hvordan man har taklet krisen. Politidirektør Mæland framstår for meg som en annerledes politisjef og leder. Jeg hører hva hans budskap er i det offentlige rom - hvor det er helt tydelig at dette er innlærte formuleringer drillet inn av pr-rådgivere for å dempe konsekvensene av den kritikken som har kommet. Det er overtydelig at man skal beskytte omdømme til enkelte tjenestemenn;for de feil og mangler som er avdekket i rapporten og ikke minst avvik fra politiets egenrapport. Man erkjenner, men samtidig forsvarer man. Det er å skape en større omdømmekrise enn hva som faktum faktisk legger til grunn. En av de farligste måtene å takle slike kriser på, er arroganse. Vi ser det i Sønderlands måte å takle krisen på, vi ser det i tidligere politidirektør Killengren's måte å svare på. Og vi ser det tidvis hos nåværende politidirektør. De oppfører seg arrogant, de bortforklarer og de snakker tidvis usant. Når de blir presset, bruker de hersketeknikker. Da må de forstå at omdømmekrisen forverres. Krisen forsterkes kraftig, og pressen vil fortsatt jage til de får et resultat. Når man er i maktposisjon, er det lett å tenke at det er ikke pressen som skal styre min og min organisasjons agenda. Det er ikke pressen som avskjediger ledere. Derfor fortsetter jeg å opptre som jeg gjør - fordi jeg vet hva som er sannheten. Denne skråsikkerheten på egen posisjon og makt er kanskje noe av det som er farligst i en omdømmekrise. For makten, tillitten og omdømme er det ikke en selv som bestemmer. Den er det omgivelsene som bestemmer. Og når man utfordrer omgivelsen og den offentlige opinion - da vil resultatet være gitt.

Det er min mening at selve kommunisjonsrapporten ikke gir grunnlag for å kreve politidirektørens avgang. Men den håndtering som direktoratet har hatt av omdømmekrisen, konsekvensene av rapporten - den står til stryk. Og for det har politidirektøren ansvar.

Agderforskning bekrefter mine mørkeste antagelser

I et oppslag i Fædrelandsvennen 18.november bekreftes det at Agderforskning har gjennomført en undersøkelse som tydelig viser at Sørlandet har et verdikonservativt syn på familie-livet. Mor skal være hjemme og far skal jobbe og tjene penger.
Mine antagelser er altså bekreftet - og vi trenger en strategi for å komme oss ut av dette.

Men har vi et politisk lederskap som kan bidra til endring? Neppe.

Les artikkelen her:http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/article809277.ece

Barnehagedebatten i Kristiansand

I dag klarte KrF kameratene å få til at barnehagedirektøren skulle gjøre en undersøkelse om hvordan barna i barnehagen har det etter 7 -8 -9 timer i barnehagen. Dette skal danne grunnlag for en bedømming av om oppvekststyret skal begrense brukstiden for barn i barnehagen og ikke minst redusere åpningstiden i barnehagene (de kommunale vel og merke).

Åpningstidene i barnehagen har vært et hett diskusjonstema i Kristiansand de siste ukene. Det startet med en budsjettdebatt i Oppvekststyret, som landet ut på et vedtak om innskrenking av åpningstiden med en halv time, og makstid for barn i barnehagen på 8 timer/dag.
Det ble selvsagt et ramaskrik i befolkningen. Og uken etter omgjorde man det samme vedtaket, uten å beslutte noe nytt.

Hvorfor interesserer dette meg så sterkt? Jeg har ingen barn i barnehage lenger, ikke har jeg barnebarn heller på noen år. Men dette er en av de viktig kvalitetstilbudene i vårt samfunn idag, og viser hvordan storsamfunnet er villig til å legge til rette for likestilling, heltidsstillinger for alle og ikke minst livskvalitet for barn og voksne med barn i småbarnsalder. Dette er langt viktigere enn akkurat åpningstiden, fordi det sender ut noen klare kvalitative signaler om hvor Kristiansand er og hvor de tenker å gå. Dette gir viktige signaler til barnefamilier som vurderer hvor de skal bosette seg her og gis mulighet til å sikre seg karrierer.

I det politiske miljø har man flere kjepphester å ri. Diskusjonen er ofte at barna har ikke godt av å være i barnehage så mye. Det er viktig at foreldrene har tid med barna, og at det av den grunn er kommunens oppgave å begrense tilbudet.
Man har til og med lurt på hvem barnehagen er til for - foreldre eller barna.
Barnehagen er selvsagt til for både barn og foreldre. Barna fordi barnehagen er et trygt sted å være, pedagogisk tilrettelagt og med stort sett flinke medarbeidere som er der for å tilfredsstiller barnas behov gjennom dagen. Det er mat, lek, søvn, fellesskap, sosial trening og læring.
Men barnehagen er også der for at foreldre skal kunne ha et godt sted å levere barna sine, mens de selv er på jobb. I en større politisk sammenheng, kan det ikke være tvil om at barnehagetilbudet er med på å sikre likestilling, heltidsarbeidende foreldre og mulighet for å bygge karriere i en fase av livet der dette er som viktigst.

På Sørlandet er vi langt tilbake hva gjelder ønsket posisjon for likestilling. Det er en kultur for at mor er hjemme med barna når de er små, for senere å gå inn i arbeidslivet, ofte i deltidsstillinger.

Far er fraværende, lite tilstede i småbarnsstell og oppvekst. Hans rolle er å tjene nok penger til at familien har råd til fasaden de har bygget opp.

Dersom det er reelle valg - der begge foreldre er sidestilt og velger - da må gjerne foreldre velge å være hjemme med barn(a). Men dessverre er det slik at vår kultur forventer at det er mor som gjør dette. Både av arv, men også av forventning. Da er ikke valget reelt. Og barnehage er en særdeles viktig korrektiv faktor for en reaksjonær kultur.

Deltidsstillinger er heller ikke gunstig, sett med storsamfunnets øyne. Vil vi rekruttere de smareste hodene, de kompetente menneskene til byen, må vi ha et arbeidsmarked som er rettet inn på heltidsansettelser for begge parter i et forhold.
Derfor er også barnehagetilbudet viktig. Flere stillinger må bli heltids.

KrF har argumentert ut fra en forutsetning om at barna ikke har det like godt i barnehagen som med foreldrene hjemme ( les: mor). Det er ikke et utgangspunkt for en konstruktiv debatt. Det er fastlåst programerklæring og et forsvar for kontantstøtten.
Ordføreren forsøkte på sin blogg å ansvarliggjøre foreldrene for barnehagenes manglende evne til kvalitetstid gjennom en lang dag. Det er et argument som forflytter ansvaret galant ut fra egen politisk prioritering til foreldrenes valg. Det er kommunen som har ansvar for å gi et tilbud som er i tråd med de kvalitetskrav som er definert.

Det er klart at foreldre som har barn i barnehagen hele dagen, selv synes at det kan bli lite tid med ungene. Men det er jo et valg foreldrene må ta. Går dette ut over barnet, vil barnehagen reagere og konsultere foreldrene. Er det så ille at man kan snakke om omsorgssvikt, vil også barnehagen reagere. Men dette vil jo være unntakene.

Barnehagetilbudet er viktig for at samfunnet kan vokse og utvikle seg i en retning som gir alle muligheter til å finne mening - både som foreldre og som profesjonelle arbeidstakere. Derfor er debatten om åpningstider og makstider i barnehagen et gufs fra menn og tanter med gammelkulturell bakgrunn, og mindre kunnskap om dagens barnehagehverdag og tilbudets rolle i et moderne samfunn.

Det gode liv på Sørlandet - far tar støyten

Det er en kjent sak at likestilling ikke har fått satt seg på Sørlandet. Tradisjonelle kjønnsroller finner du her sørpå i større grad enn i andre landsdeler. Når så dette blir påpekt fra forskerhold, går museumsvokterne ut med en gang og skal ha det til at dette handler om folks frie valg. Fritt valg - for hvem ?
Igjen har vi fått en forskningsrapport som sier at menn på Sørlandet er mer tradisjonelle enn landsgjennomsnittet. Han er familiemann i ledige stunder, ellers sørger han for at pengene strømmer inn slik at mor kan ta det rolig og velge et liv uten stress for seg og barna. Slik blir det altså framstilt i Fædrelandsvennen 21.juni 2010.

Når så Valerie Kubens (journalist i Fædrelandsvennen) får dette til å lyde som et fritt valg som ingen har noe med, da lurer jeg på hvor hun har vært de siste 50 årene. Selvsagt skal vi som gode liberalister dyrke individets rett til selv å velge. Men hvem er det som velger for hvem? Den dagen det er et reelt valg å være hjemme med barna - både for far og for mor - da først kan vi snakke om en rett til å velge. Slik det idag står til, er det far som velger å være deltidspappa på Sørlandet. Når han bare får inn den neste millionen. Og det skal kvinnene bare leve med ? Da sier hun kanskje farvel til utdanning, til jobb, karriere og så etter noen år kan hun jo begynne å jobbe deltid - slik at gubben kan få strøket skjortene sine fortsatt. Fordi mor og barn skal unngå stress.

Vi må få øynene opp for at likestilling ikke handler om noens rett til å velge, mens andre må ta konsekvensen på egen kappe.

Valerie Kubsen skriver: - Å la være å benytte barnehage dreier seg altså om retten til å velge en annen måte å leve på enn storsamfunnet "dikterer".
Og det skal være et opprør mot storsamfunnets stress, mas og jag.

Jeg skulle ønske at også de 7000 norske barna som ikke går i barnehage kan få oppleve hva det vil si å gå i barnehage. De mister noe vitalt i samhandlng, sosialisering og ikke minst grensesetting. Vi ser hvor viktig barnehage er for integrering av innvandrere, det er ikke mye annerledes for etniske nordmenn. Det er jo faktisk slik at vi lever i et storsamfunn. Og i det må vi lære å forholde oss til noen rammer.

La oss oppfordre alle til å ta selvstendige valg på egne vegne og ikke på andres premisser.

Sørlandsk dannelse og tjenestepiker på Frogner

Levekårsundersøkelsene viser at Sørlandet har noen utfordringer på kvalitetssiden jamført med andre landsdeler. Dette har vært dokumentert i flere undersøkelser gjennom flere år. Det er vanskelig å ta inn over seg det faktum, at landsdelen som anses av oss selv som Norges vakreste sted å vokse opp -har utfordringer. Men det skulle da bare mangle.
Når så en forskningsrapport fra UiA konkluderer med at lederskap på Sørlandet er utydelig, svakt og lite konfronterende - får det Agderrådets engasjerte rådgiver til å skrive en kronikk om dannelse og høflighet som ryster meg langt inn i sjelen. Det blir bare for dumt og uttale at dannelsen og forsiktigheten til sørlendingene gjør at velsituerte familier på Frogner ønsket sørlandspiger til sitt tjenerskap. Og at dette skulle være et kvalitetsstempel på vår moral og tone. Herrejemini - hvor trangsynt kan man være.

Skal man drive med kommunikasjon er det viktig å vite forskjellen på der kommunikasjon kan skape en bro over et gap mellom ønsket oppfatning og faktisk omdømme. Her bommer jo Agderrådets prosjektleder totalt på målet. Og så begynner han å snakke om kvaliteter på det sørlandske næringsliv og forsvarer den passive holdning ledere har til synlighet, tydelighet og ikke minst å stå for noe - utover seg selv. Men dette er jo kvalitetssvakheter ved Sørlandet som det vil ta lang tid å endre. Kvalitet endres heller ikke ved kommunikasjon - det endres ved engasjement på helt andre arenaer.
Det har ikke prosjektlederen forstått - og synd er det. For de 3 millionenen Agderrådet har bevilget til å få Sørlandet på kartet - ser ut til å bli brukt på å forsvare sørlendingenes rett til å være som de er. Hvorfor skal man bruke penger på å bekrefte forrige århundres moral og dannelse?

Nei, la tjenestepiger være tjenestepiger og pek på mulighetene framover i tid - i en endringens tid. Det er de fleste opptatt av og det er vi faktisk gode på.

Arrogante byråkrater og omdømme

La det være sagt med en gang, jeg har stor respekt for den jobben som mange medarbeiere i det offentlige gjør. Men noen ganger undres jeg over at de lever så totalt uten kontakt med folks oppfatning, eller sagt med et annet ord: omdømme. Jeg kaller det "boblekommunikasjon"; kommunikasjon som er skapt i en tilværelse hvor omverden ikke eksisterer.

Her i Kristiansand har vi sett noen lærerike eksempler i det siste. Alle er hentet fra det offentlige - og alle beviser at omdømmebygging ikke alltid står øverst på dagsorden. Eller for å si det på en annen måte - ikke alle lever etter sin etat eller bedrifts verdier. Og det er vel kjernen, at de verdiene man ønsker å bygge omdømme på, undergraves av medarbeideres handlinger. Man lever ikke som man lærer.

Kristiansand Havn tapte i tingretten og får skikkelig juling i pressen og i det politiske miljø. I første runde glemmer man at det finnes en verden utenfor sin egen - som må forstå hvorfor Kristiansand Havn ikke tillater at et ferjerederi får seile fra havna i 3 måneder i året. Folk flest ser dette som et forsøk fra Kristiansand Havn på å beskytte Color Line og dermed hindre konkurranse.
Etter en tid forstår Havna at retorikken må endres og ikke minst man må begynne å kommunisere med omverden på en annen måte. Fakta må fram slik at folk flest oppfatter budskapet og at det er forståelig. Man jobber med krisekommunikasjon.
Slutten på denne historien er ennå ikke skrevet, men Kristiansand Havn får i alle fall mulighet til å prøve sin sak i lagmannsretten. Det var ikke gitt i første runde.

Så smeller det i Cultiva - de har blitt kraftig irettesatt av Stiftelsestilsynet for sine økonomisk bidrag til kommunen og det nye kulturhuset Kilden. I og for seg ikke spesielt kontroversielt, men enhver som har litt kompetanse på Stiftelsesloven reagerer på måten Cultiva har fått dette til . Uten tvil en kreativ løsning for å omgå stiftelsesloven klare retningslinjer om at stifter ikke skal ha tilgang til stiftelsens penger, og der man har sørget for å få ryggdekning ved selv å engasjere jurister som støtter måten å gjøre dette på.
Cultiva oppfattes av mange som arrogante,og klarer aldri å få på plass en opinion som forstår handlingen. Tvert i mot forsterkes inntrykket av at dette er bukken som passer havresekken og at det er samrøre mellom stifter (Kristiansand kommune) og stiftelsens ledelse. Når da ordføreren ikke ser at dette er et problem, men tvert i mot går til angrep på Stiftelsestilsynet, da bidrar han til å forringe omdømme. Og ikke bare sitt eget, men kommunens og Cultivas omdømme.
Det jeg oppfatter som god strategi hos Cultiva, er at dagens styreleder har tatt støyten fordi han rett og slett ikke har hatt noe med den kritiske tildelingen å gjøre. Og han har gjennom det, skjermet ledelsen i Cultiva på en forbilledlig måte. Men tiltroen til Cultivas uavhengighet og verdier, er satt under press.

Så har vi Helse- og sosialdirektøren som klager på en folkevalgt som tar opp enkeltsaker i bystyret. Saken gjelder klart direktørens ansvarsområde. Det direktøren glemmer er at han faktisk er en public servant- altså en tjener for folket. Er det da hans rett å klage på en folkevalgt som taler sine velgeres sak ? Selv om man er politisk uenig med den folkevalgte, ser man jo at byråkraten her utsetter sitt omdømme for stor risiko. Fordi han faktisk handler i strid med sitt oppdrag og de verdier et slikt oppdrag krever av ham.

I dagens Fædrelandsvennen er det et oppslag om at Agder Energi stopper en jubileumsbok fordi de ikke liker vinklingen som boken har om lederkrisen i 2005/2006. I og for seg er vel dette ikke så spesielt, men tross alt var lederkrisen i selskapet en stor sak - som har påvirket selskapet på både godt og ondt.
Dagens oppslag etterlater et inntrykk av at dagens konsernledelse ikke ønsker å få fram et mer nyansert bilde av hva som skjedde. Det skapes et inntrykk av at man ønsker å skjule noe. Rett eller feil - dette er ikke god omdømmebygging for et selskapet som må være troverdig og åpen.
Og så forsvarer man seg med at dette skal være et jubileumsskrift, hvor man ønsker å gi glansbilde av selskapet.
Agder Energi er eid av staten via Statkraft og av kommunene på Agder. Man bør forvente at selskapet omgås den objektive sannhet med mer ydmykhet og ikke med holdninger som skaper inntrykk av sensur. Et offentlig eid selskap må ha en ryggmargsrefeks som sier åpenhet.

Hvorfor skriver jeg så om dette ? Jo fordi vi vil jo så gjerne bygge omdømme. All vår kommunikasjon - både fra kommunikasjonsavdelingene eller markedsførere skal bygge et langsiktig omdømme for våre bedrifter. Vi jobber ut viktige verdier som skal gjennomsyre selskapet, vi definerer hvordan det etterlatte inntrykket skal være, vi måler merkevareverdi og kundetilfredshet.Vi legger masse penger i å skape et positivt inntrykk av vår bedrift. Men så feiles det kapitalt når vi utfordres - når vi selv må stå til ansvar for våre handlinger. Da vil vi ikke ha oppmerksomhet. Og vi begynner å omgå fakta på en måte som avslører at våre verdier ikke står til troende.
Det er konsekvensen av å ikke ta merkevarebygging på alvor. Og det etterlater et inntrykk hos meg som sier at dette ser ut til å være en egenskap hos noen av våre ledere i Kristiansand. Jeg håper jo for all del at det ikke er slik, men er det slik, da er det på tide å ta et oppgjør med arrogansen.

Jeg sier med Klaus Hagerup: Det er veldig bra med ansvar, så lenge det ikke er mitt.

Hvordan finne mening i det du gjør?

Det er avslørt tildels graverende eksempler på meningsløshet de siste dagene. Sykehussaken i Akershus, stenging av fødeavdelingen på Kongsberg Sykehus, NSB's totale kolaps og fraskrivelse av alt ansvar. Dette er ganske spesielt å se på fra utsiden. Hva er det som går galt ?

La oss se litt på et annet selskap i dype vanskeligheter: SAS. Et selskap som for noen tiår siden toppet alle kundebarometer og servicegradslister. Og så har de havnet i et uføre, der ingen ting er riktig lenger. Det er konstant kostnadskutt og nedbemanning. Mange mener at selskapet er teknisk konkurs- andre sier at det må selges til et annet selskap. Personalet er slitent, ikke fordi de begynner å dra på årene, men fordi det ikke finnes mening i det de gjør. Uansett blir det galt og nedbemanning truer. Man blir jo ikke glad av slikt.
Under glansperioden sto Janne Carlsson på barikadene. Han delegerte makt, og ga mening til hver eneste ansatt i Sas. Han gjorde mye annet rart også, men for hver enkelt medarbeider ble dette en meningsfull jobb. I dag er det slik at når Steinar fra Stormberg ber om et glass vann på sin 7000 kroners tur til Nord Norge får han til svar at de ikke får lov til servere vann til passasjerene. Ser du tegningen- kontrollerne har overtatt styringen helt. Og medarbeidere blir ikke medarbeidere, de blir bare arbeidere som utfører etter instruks fra kontrollerne.

Hva er meningen med sykehusene våre ? Er det å sørge for at budsjettet skal holdes ? Eller er det en annen mening med å jobbe på sykehus? Hvorfor er det legenes problem at budsjettet sprekker fordi man har gjort flere pasienter friske enn budsjettert ? Da forsvinner også meningen med jobben - og man blir en kontroller når man egentlig er kirurg. Da blir man ikke medarbeider, men arbeider som følger retningslinjene fra kontrolleren. Og da trikses det plutselig for å tjene litt ekstra på kort sikt, mens hele omdømmeverdien forsvinner i kritisk journalistikk.

NSB er også kommet i en fase der de har gitt opp. Når konsernsjefen sier at det tar 30 år å fikse opp i det totale togkaos i hovedstaden, da har han etter min mening signert sin egen oppsigelse. Det skal ikke være mulig å så totalt si at styret og generalforsamlingen har gjort så at jeg ikke kan gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre. Da må du faktisk ta konsekvensen av det og gå.
Igjen ligger et NSB med knekt omdømme og medarbeidere som nesten ikke orker mer. De er blitt arbeidere som gjør det de får beskjed om av kontrollerne. Intet mer, intet mindre.

Hva vil jeg så med dette? Jo markedsføring og omdømmeforvaltning handler også om personalbehandling, medarbeideransvar og lederansvaret det er å gi medarbeidere mening i sin jobb.
Når ledelsen feiler kapitalt i å delegere ansvar og myndighet til sine first line officers, da har de feilet som ledere. Det finnes ikke den arbeider i verden som tar en beslutning uten at det er ønskelig at han faktisk skal ta avgjørelser og at det er backet fra ledelsen. Det betyr også at bedriften må ha en kultur for å akseptere feil. Det må være lov å gjøre feil.
I kontrollernes verden er det ikke viktig å gjøre de riktige tingene, det handler bare om å gjøre tingene rett.